Publisert 24. mars 2008
Eggene og kvikk-lunsjene er fortært, skiene er stuet vekk for denne gang. Trengte ikke klister en gang! Tilbake til virkeligheten. Afrika, barn og faddere kaller. Og det store påske-fadderbrevet. Vi må ha NOEN TRADISJONER! Her er mye å fortelle.
KONSERTEN I TRONDHEIM
Vi informerte om konserten i Vår Frue kirke i Trondheim. Sammen med Tronhjem Rotary og Trøndelag teater. Det ble en fabelaktig flott stund! De harde kirkebenkene begynte å bli fulle allerede en time før konserten. Men så hadde vi også flotte kunstnere på plakaten. Når man snekrer sammen et program på denne måten, kan det bli litt tilfeldig sammensatt og tre timer langt. Men jeg tør virkelig påstå at dette var en konsert som kunne stå på egne bein. Det var vakkert, morsomt og alvorlig om hverandre. Men etter to timer var vi alle så tissetrengte (Kåre C. sa det til og med høyt i kirken) at vi måtte kutte ned det siste innslaget. Derfor bestemte vi at dette må bli en årlig foreteelse. (Ikke fordi alle måtte på do, men fordi det var så fint at vi gjerne hørte mer.)
Alle artistene insisterte på å få være med til neste år også. Proffe mennesker i alle ledd gjorde at det ble det så vellykket. Og fikk Zulufadder noen penger? Ja, tenk, det gjorde vi, 100.000 kroner skal gå til dette helsesenteret vi har øremerket det til. Og ikke nok med det. I Rotaryorganisasjonen kan penger generere ved hjelp av Matching Grant, (tilleggssum fra Rotary International) så det kommer til å bli mer! Jippy! Takk til alle som ga av sin tid, sin søndag og av sitt talent for å hjelpe oss.
LEGER har også vist sin interesse. De kan tenke seg å komme nedover som frivillige. En ekstremt aktiv og positiv, svensk lege skal undersøke mulighetene.
Vi snakket også med en av legene på sykehuset i vår lille by, Eshowe. I løpet av en helg hadde han behandlet 14 med knivstikk, utført fire keisersnitt på aidssyke kvinner, undersøkt tre voldtatte kvinner og reddet to fra døden i et bilkræsj. I tillegg til alle beinbruddene.
En litt annerledes erfaring enn på legevakten her en søndag. Disse norske legene kan også hjelpe Zulufadder i tillegg til praksisen på sykehuset. Vi har 700 barn og deres familier som har mye å stri med. En vinn/vinn situasjon, spør du meg.
I SKISPORET på påskefjellet prøvde jeg å komme forbi en kvinne, som jeg syntes gikk veldig sakte. Det var ikke mulig. Jeg gikk like sakte selv. Om ikke saktere. Det var iskaldt og sterk vind. Endelig, etter tre km, skled jeg opp og nesten forbi. Jeg sa ”Dette er den skituren vi lengter etter hele året. Påskeskituren!” Fire km senere, hadde jeg fortsatt ikke greid å komme meg forbi. Men vi kom i snakk og jeg kjørte henne hjem.
Hun var rektor på en sykepleierskole, der hun lette etter praksis for studentene sine i Afrika!
Jeg tror det var skjebnen som ga meg en tung rumpe, som gjorde at jeg nå ikke kom forbi i løypen og dermed kanskje får sykepleiere nedover.
ZULUAKSJON PÅ KURLAND SKOLE I SARPSBORGLite visste vel vi at det skulle skape konflikt å samle inn penger til foreldreløse barn i Afrika.
Så store ble bølgene, at det ble snakk om å avlyse tre måneders arbeid fra lærere og elever, fordi et par anonyme foreldre klaget til avisen om kjøpepress på skolen, som skal være gratis. Fem hele sider i avisen fikk vi i løpet av disse dagene. Takk til skolen som ikke hørte på disse sure sildene. Det vil alltid være sånne! Men å føle kjøpepress pga fem kroner til en sjokoladekake eller et lodd, gjør at man lurer på hvordan disse foreldrene har det rundt jul. Det er vel ikke bare femkronene som ruller da! Dessuten kunne jo barna ha med seg den sedvanlige matpakken med to kneipskiver med svett servelat og to med geitost! Kjempefint med sjenerøse mennesker, som lærer barna sine hva som er viktig i livet.
Takk til de anonyme, som gjorde at halve Sarpsborg og dalstroka innafor kom for å støtte oss, høre på den kjempefine konserten og få flettet håret. Og avisen, som ikke avspiste oss med en liten notis, men derimot tre forsider, fem hele sider inni og en leder, der de skrev at ”DETTE var skole på sitt beste!”
Jeg var så rørt over konserten at jeg ble tårevåt (sånn som jeg hatet at moren min ble da jeg var liten). Men det ville du også ha blitt! Elevene ga alt. Sang , dans, diktlesing. En lærer sa at elevene kunne mer om Sør-Afrika enn om Norge nå!
Og fikk vi noen penger inn her da? Du vil ikke tro det. 120.000 kroner!
Disse pengene skal gå til et barnehjem/krisesenter for barn, som blir fullstendig alene når bestemor dør eller bor i hjem med misbruk.
Takk til Kurland skole! En skole på sitt beste, ja!
I AFRIKASilvia tar aldri pauser. Vi har måttet tvinge henne til ikke å jobbe 16 timer hver dag.
Selv om vi har hatt kjempeflinke frivillige kvinner i tillegg, er det likevel ikke nok hjelp. Hun prøver å være åtte mennesker og det er, selv for henne, litt vanskelig.
Zulufadder blir større. Vi får flere barn og utvider prosjektet på andre måter.
Men vi har heldigvis fått ansatt to personer. Hayley til regnskap og papirarbeid og Chris, som har hjulpet oss allerede med masse praktisk arbeid. Silvia kjenner ham godt og vet at han er 100% til å stole på og jobber raskt. To viktige egenskaper. Ikke absolutt alle zuluer har dem.
ZULUBYGGVi bygger flere og flere hus. Mange barn og voksne får et nytt liv. ZULUBYGG skal være en egen del av Zulufadder. Vi må prøve å finne støtte til disse husprosjektene bl.a. hos nordmenn som selv driver i byggebransjen. Alle husene våre er terracottafargete, så de får et eget stempel.
HØNSERISyv ungdommer på Mandawe, der vi har mange barn, hadde fått støtte fra kommunen til å bygge et hønseri. Blant dem er Lucky, vår frivillige i dette området. Det de ikke hadde tenkt på, var at kyllinger trenger mat for å overleve. Da foret var brukt opp, prøvde de med samp. Det er dette zuluene spiser hver dag. Minner om Toro potetmospulver med vann. Det blir ikke broilere av det.
Tilfeldighetene (igjen!) gjorde at vi var der akkurat da det var slutt på mat. Vi kastet oss rundt og nå skal Zulufadder drive stedet sammen med disse ungdommene. Det var virkelig prisverdig at de hadde tatt initiativ. Derfor ansetter vi fire av dem og betaler en liten sum til de andre. Følg med på bloggen hvordan dette prosjektet går.
Vi har fått penger fra en familie i Norge til å drive hønseri, fordi de driver med det samme selv. Det er morsomt!!
JULEGAVEBILDER
Nå har vi sendt ut alle julegavebildene. Jeg tror ingen her hjemme aner hvor mye jobb det er med disse julegavene. Selv om det er ekstremt hyggelig for både de som får og de som gir.
Barn som ikke dukker opp på 3. avtalte møte. (Noen reiser bort til slekninger over julehøytiden og dermed blir pakkene ikke hentet). Så kommer de plutselig og skal hente gaven når vi ikke er der med kamera, så de må komme tilbake igjen. Vi må finne en annen måte å gjøre det på neste år. Så alle blir fornøyde, men ingen utslitte. Det er så mye annet som bør gjøres også, som må skyves til side i flere uker.
Mange av dere har sendt nydelige pakker fra Norge. Og lurer på om den er kommet frem. Hvis du ikke har hørt noe, kan det være at vi har glemt å sende deg en mail eller et bilde i kampens hete, så ta kontakt. Det kan også dessverre hende at den lille, rødjakkete postmannen har feilet og at pakken ikke er kommet frem. Men det eksisterer digre ark hos oss der alt er krysset av, så TA KONTAKT!!
FEM FLINKE ELEVER!Hittil har vi ikke kunnet skryte veldig av undervisningen ved skolene der barna våre går. (Egentlig burde vi skrive til Oprah og spørre om hun ikke bare kan kjøpe skolene og ansette superlærere.) Neida. Vi skal klare oss selv og ta ett skritt av gangen!
Men på Gawozi High School, har fem av barna våre fått beste karakter!
Dette falt sammen med at vi fikk donert fem flotte sykler. Silvia koblet sammen disse hendelsene og overrakte elevene disse syklene. Kjempebra!! Avisen i Eshowe kom og laget en reportasje.
Vi tenker at dette kan få andre elever til å jobbe hardt, men samtidig: Hvordan skal vi unngå at disse syklene blir stjålet!
Eshowe High School har tilbudt oss stipender til gode elever. Dette er fabelaktig. Denne skolen er en boarding skole. Og det er bra. For det hadde vært vanskelig for en elev å konsentrere seg hjemme i kumøkkhuset med ett stearinlys og 12 andre familiemedlemmer som roper og skriker. Disse elevene kan bli forbilder for de andre i bygda. Det er få idoler her.
Vi skal sette opp et skolefond, for å ha litt i bunnen.
BARN SOM FLYTTERDet er mange barn som har flyttet i det siste. Men med de ekstreme forholdene de lever under; polygami, skilsmisser, foreldre som bare forsvinner og dødsfall er det ikke rart at det blir forandringer. Vi er alltid lei oss på egne og fadderens vegne at barnet blir borte fra prosjektet. Men vi får håpe at barnet selv får det bedre der det kommer. Uansett har de fleste fadderne ønsket seg et nytt fadderbarn å støtte. Og det er suverent! Det finnes hundrevis av nye, som trenger like mye hjelp! Tusen takk!
BANKTING FOR HUNDREDE GANG!
Det er IKKE lett for en som hater tall og drive med bank- og skatteting. Hver gang jeg har gått i banken og trukket kølapp, er jeg kommet til den magre, gamle damen med parykk. Hun eier ikke de egenskapene som alle de andre konsulentene på de andre pultene har. Hun er blodfattig, initiativ- og humørløs. Når banken ikke KLARER å finne ut HVEM som har betalt inn penger til oss i desember, bare AT noen har betalt, er det neiggu ikke godt nok!! Hvordan skal vi kunne føre skikkelig skattefradrags-lister da?
Flere av oss har sovet dårlig om natten fordi vi ikke har forstått hvordan dette skulle komme til å løse seg. Men vi greide det! Og hvis det er noen feil, så tilgi oss for det. Det må da kunne gå an å rette dem opp også. Jeg har da sunget og sunget om de ”fargestiftene” som retter opp feil i fra fjor! De gjelder sikkert for oss også.
Når jeg ikke står inni regnet på “Singing in the rain”, skal jeg prøve å komme meg gjennom listene med alle fadderne. Hvem har glemt å betale i det siste, hvem har ALDRI betalt, og hvem TROR vi ikke har betalt? Jeg har funnet ut at visse banker ikke gir oss beskjed når deres kunder har betalt. Det gjør jo ting litt vanskelig. Jeg må begynne å sende ut milde påminnelser til folk. Synes det er ubehagelig. Men det er jo ikke MINE penger, det er zulubarnas.
Hørte jeg ordet KID? Jeg har fått min personlige kode!! Vi er tre stykker som har fått det. Da er det bare 747 igjen. Vi er tre pin-kaniner som tester ut gjennom banken nå. Og jeg har kommet meg unna den skrinne damen med parykk i den lokale banken nå. Har fått kontakt høyere oppe i systemet.
Jeg har sagt det lenge: Du får ditt eget KID-nummer om bare noen uker. Det var for ca et halvt år siden jeg sa det. Nå har jeg gått over til å si minutter og sekunder. Vi gleder oss som barn. Livene våre vil bli mye enklere!
TAKK!
Helt til slutt! Det kan aldri sies nok takk til dere som hjelper! For tre år siden sa vi: Hvis vi klarer å få 50 faddere, hadde det vært fabelaktig. Nå er vi ca 750!!
Men husk, uten dere – ingen Zulufadder. Og det skal være en GLEDE å være fadder. Er det ikke dét, har vi gjort noe feil! Ha en fin vår!
Hilsen og klem fra Mari