Publisert 13. september 2014
Selvfølgelig inneholdt ferien et besøk til Zulufadder. Jeg vender alltid tilbake til Norge med et nytt syn på livet og med et lys, som kan skinne selv på den mørkeste bakscene.
Høsten er her og man tenker tilbake på alle de timene og dagene man tilbrakte i det fri. Utenfor kontorpulten. Eller for mitt vedkommende, i lyset, utenfor scenemørket!
Selvfølgelig inneholdt ferien et besøk til Zulufadder. Jeg vender alltid tilbake til Norge med et nytt syn på livet og med et lys, som kan skinne selv på den mørkeste bakscene.
Man kan aldri planlegge noe detaljert når man kommer til Afrika. For det blir aldri sånn allikevel. Jeg har alltid en lang liste over ting som må prioriteres, saker som skal følges opp, folk som skal besøkes, prosjekter som skal settes i gang eller kontrolleres.
Men EN ting hadde jeg lyst til å gjøre den aller første dagen, før noe annet kunne avspore meg. Silvia og jeg ville ta med noen av bestemødrene og barnebarna deres til stranden og havet. Noen faddere hadde nemlig sponset denne utflukten. Ingen av de ca 70 år gamle bestemødrene vi kjenner hadde noen gang vært der. Enda det bare ligger en halv time unna med bil. De hadde rett og slett levd et helt, langt liv uten å se havet. Å sette føttene sine i sanden og i saltvannet.
Det ble en stor opplevelse. Av LOTTO i Sør-Afrika har vi fått sponset en 23-seters buss. Inni den heiv vi seks bestemødre og de 10 barnebarna. Og min første dag, lørdag, kjørte vi ned til en rolig lagune, med havet drønnende utenfor sandbankene.
Det var en merkelig stillhet da alle ble stående i sine vinterklær helt inntil vannkanten. Ingen turte å gå uti. De hadde bare HØRT om hav og saltvann.
Selv om det var midt på vinteren, var det for en nordmann nydelig badetemperatur, så jeg kastet meg uti med den melkehvite kroppen min. Da måpte de. Jeg sprutet vann på et par av småguttene, som trakk seg unna, men etter hvert ble de modigere og det endte med at absolutt ALLE; barn og bestemødre plasket rundt og lo og skrek. Utrolig flott opplevelse. Vi hadde med håndklær, pledd og mat, så vi ble der en stund. Bestemødrene sang og barna lekte i sanden. Virkelig en dag jeg satte stor pris på.
Silvia er enestående. Det får jeg bevis på gang på gang. Uten henne, ingen Zulufadder. Hun er kreativ, modig, erfaren, varm, streng, tålmodig, samvittighetsfull.
Hver gang jeg kommer, er det NYE prosjekter på gang. LURE ting. Hun er alltid litt fortvilet over at jeg kommer, for jeg prøver å sette i gang ENDA mer. Denne gangen prøvde jeg å ta det mer med ro. For ellers sitter hun alene igjen med ENDA mer jobb. Og det er for mye allerde.
MANDAGEN var jeg allerede ute i felten med den digre bilen på venstre side. Jeg er SUPERKONSENTRERT og klarte å holde meg til venstre hele uken. Heldigvis.
Jeg dro med Manzi, en av våre mest erfarne feltarbeidere, ut i lia for å gi noen av bestemødrene våre poteter, så de kunne dyrke sine egne i de fine grønnsakshagene sine. I uMhlatuzane har de en STOR, fin grønnsakshage. Mange kvinner går sammen om den og det er elv rett i nærheten. Opp på hodet med de digre potetsekkene (ikke JEG altså) og bære dem ned til husene sine for å få groer på dem.
På veien ut stoppet vi ved kyllingfarmen vår. Den har vi holdt på med en stund. Vi bruker kyllingene både til de store suppegrytene våre og selger til lokalbefolkningen. Folkene våre reiser rundt i bil med megafon hver helg.
På vei tilbake fra potetdamene (fra nå av heter de bare det for meg), dro vi innom Aurelia, kvinnen som er årsaken til at Zulufadder ble startet i sin tid. Hun har et stort hjerte, høy intelligens og masse humor. Aurelia har hjulpet oss ut av mange kriser når vi ikke har forstått bakenforliggende årsaker til vanskelige situasjoner vi kom opp i. Men Aurelia forstod alt og ga oss råd.
Dette er dessverre fortid. Aurelia er blitt dement og husker ingen ting. Likevel hadde vi en fin stund hos henne. Vi takket henne for alt hun har gjort for Zulufadder og folket sitt. Vi fikk ledd og grått litt og klemt hverandre. Hun vil alltid være vår heltinne.
Tirsdag
Popis bursdag. Alle som har møtt Popi, vet at hun må også være laget av en god porsjon bruspulver og tryllestøv. Hun er fabelaktig. Det nytter ikke å være sur når hun er i nærheten og hjertedøren hennes er åpen for alle. Det samme er favnen.
Hun driver barnehagen DoReMi med stor entusiasme , kjærlighet og disiplin. De fleste som blir testet for å få begynne på Gratton skole kommer fra DoReMi. Sammen med datteren, Thuli, underviser hun i engelsk og matte, og synger minst 20 forskjellige sanger. Norske også.
Hyggelig å kunne si gratulerer til henne og gi en liten gave. Samtidig som vi må passe på at vi ikke glemmer de ANDRE ansatte.
Min hyggelige, men også viktige oppgave er å gjøre stas på de trofaste, flotte menneskene som jobber hardt for oss. KFC er Sør-Afrikas kyllingsvar på McDonalds.
Dit dro vi alle sammen. Topp stemning!! Afrikanere er «lettledde». Og det var KJEMPEMORSOMT og hyggelig å være sammen med dem.
Vi er vel i gang med planleggingen av et «Zulufadderhus». Det kan romme flere aktiviteter, men Popi og mannen skal disponere en hoveddel, for å ta seg av de barna som trenger å komme ut av eget hjem. I tillegg kan vi bygge på når det trengs lokaler til andre typer aktiviteter. Høvdingen har allerede gitt oss et fint stykke land. Fint å ha god kontakt der.
Gratton skole
Dette er vår hovedsatsing. Barna våre er mette. Nå trenger de utdannelse. De som kommer inn på Gratton får også muligheter til å gå på videregående etterhvert. Vi håper å starte 8. klasse til neste år. Hvis vi PLUTSELIG hadde fått mange millioner(!!), hadde vi startet med videregående med EN gang!
Vi har fått sjenerøse donasjoner til både klasserom og boarding, klatrestativ, internett og bibliotek. Vi har planer om å bygge en boarding til. Bare si fra hvis det skulle være et brennende ønske om å få bygge det!!
Det er ikke veldig LETT å drive skole!! Det er personalpolitikk og pedagogikk som ligger et annet sted enn det vi er vant til. Nick og Silvia har taklet dette på en utrolig måte!
Vi har fått ny, kjempegod rektor fra Zimbabwe. Noen lærere er ute og nye er kommet inn. Tralala.
Vi har OGSÅ vært superheldige å fått hjelp fra norske IB-lærere, ( Children International School) som frivillig har reist fra Norge for å dele sin kunnskap med Grattons lærere. Hurra!! Vi krysser fingre for at dette kan fortsette!
Vi har flyttet systuen vår til Gratton. De syr for det meste skoleuniformer, men vi har nå utvidet sortimentet til t-skjorter og bag’er. Tidligere Zulufadderbarn har fått opplæring i dette. Håpet er at dette etterhvert kan bli en lønnsom bedrift! Mange skoler i området som trenger uniformer!
HIV/Aids og Tuberkulose
Ikke ALLE ting er like gledelige i Zulufadder. Når unge mennesker blir så syke at det ikke er noe vi kan gjøre på lang sikt. Vi besøkte en jente som både var HIV-positiv og hadde tuberkulose som er resistent mot medisiner.
Hun hadde ikke spist på flere dager og bestemor var veldig engstelig. Da tar Silvia affære igjen, ringer til rette vedkommende, som får sendt ambulanse. Jenta ser ut som en liten fugleunge, der hun ligger, stakkar. Dagen etter besøker vi henne i visittiden på sykehuset. Vi har med litt å spise og drikke og et stort, mykt ullteppe til henne. Hun ligger på isolat, som bare er et lite rom i den store sovesalen som har plass til 10-15 stykker, ingen av de andre pasientene har besøk. Hun ser mye bedre ut. Litt vanskelig å kommunisere på zulu, men hun smiler og er så vakker.
Dagen etter er hun skrevet ut (var ikke DET litt vel fort?). Silvia følger henne opp og sier hun har vært inn og ut av sykehuset de siste månedene.
Onsdag
Som nevnt, er det veldig kaldt om vinteren for familiene våre som bor i zuluhytter. Og de fleste går fortsatt med klærne de bruker om sommeren, fordi de ikke har noe annet. Selv har jeg ull fra innerst til ytterst. Kari Trå, Vegard Ulvang viker ikke fra min side! Pluss boblejakke.
En av fadderne våre hadde kommet med nydelige, varme klær til meg i Norge. Jeg stappet så mye jeg kunne ned i kofferten min og delte ut der det trengtes mest. Feltarbeiderne våre har ganske god oversikt.
Det er noe av det mest givende arbeidet for meg; å gå inn i husene, å hjelpe direkte en til en. Jakker fra barn i Norge til et barn i Afrika. Likevel litt frustrerende fordi jeg burde hatt med TI kofferter!
Å se våre ansatte vise så stor omsorg for barna våre er rørende. De fleste av dem har jobbet for oss i snart ti år!!
En av guttene så veldig tynn og sliten ut. Vår feltarbeider Sindi spurte om han tok HIV-medisinen sin. Gutten så ned og sa at nei. Tanten, som får barnetrygd for å bo hos guttene, var flyttet. Dermed hadde de ikke penger til mat. Og medisinene må tas med mat. Sindi tok affære og koblet inn sosialkontoret. Jeg blir helt satt ut når jeg hører om sånne situasjoner!
Torsdag
Flott dag! Vi var ute og ga kjempefine ulltepper til en gruppe bestemødre! Radiostasjonen som har hjulpet oss tidligere med dette, hadde sluttet å donere i år. Bestemødrene danset og sang en improvisert «Siyabonga Zulufadder» (= Takk Zulufadder). Skulle gjerne ha sett en sånn spontan glede hos norske bestemødre f.eks i Lommedalen.
Enda bedre ble det da Silvia noen uker senere kunne dele ut en solcellelampe til HVERT hus! Og vel så det! Donert av organisasjonen One million Lights som er sponset av Energizer. Først og fremst gitt med tanke på barn og ungdom som kan fortsette å lese lekser etter mørkets frembrudd kl 18. Suverent bidrag fra Energizer til våre familier!
Så skulle vi på GOGO-fotballkamp! Fantastisk! Bestemødrene var blitt inspirert av oss til å begynne å trene. Så ute på et jorde, langt borti det fjerne, ser jeg et lag av unge og gamle, noen i bestemorforklær, andre i lange skjørt løpe etter ballen. Dommeren har fløyte og riktig bekledning. Ikke noe tull her! Silvia blir med på ett av lagene. Og scorer! Hurra! Etterpå får alle en pakke med te hver og i den røde solnedgangen med rautende kuer som publikum, danser kvinnene hjem til en kopp varm te til hele ungeflokken.
Fredag
I Simunye, dalen lengst unna oss, er den aller første Zulufadderhall helt ferdig. Hallen er sponset av Erna og Knut Engs Barnefond. Vi tok med Popi for å besøke den nye barnehagen der oppe. Til sammen har Zulufadder 90 barn fordelt på 3 barnehager. Jabu var kjempeglad da vi kom på besøk. Og Popi delte sin kjærlighet og entusiasme, så vi lå alle rundt på gulvet og lo. Vi har Læringsverkstedet barnehager i Norge som støttespillere og denne kontakten er vi kjempeglade for. Når barn hjelper barn blir det ekstra flott!
I tillegg er BIBLIOTEKET også ferdig! Fantastisk. Det fikk vi bl.a. dekket av norske forfatteres bidrag i boken ”Ord for ord” for noen år siden. Biblioteksbøker er donert også organisasjonen fra Books for Africa fra USA.
Jeg prøver å vri hjernen min for å finne på lure ideer. Vi trenger jo dessverre penger hele tiden og det er så ubehagelig å spørre folk. Men heldigvis er det mange som donerer og samler inn penger til oss! Enestående! Vi har holdt forestillinger, konserter, loppemarkeder, noen har samlet inn tomflasker en uke på en skole, pengegaver fra 50- og 60-års dager blir gitt til oss. Dessuten selger vi perlearbeider som bestemødrene lager. Kjempefine ting! Hvis det er noen som kunne tenke seg å selge for oss så HYL ut. Nå har snart alle teateransatte i hele Oslo kjøpt armbånd og nøkkelringer og engler og julekuler, så det markedet er snart mettet!
Vi er så stolte og glade for at Zulufadder holder seg stabilt og vokser år for år. Dette er mest takket være de flotte, trofaste fadderne våre. Derfor kan jeg ikke si annet enn tusen takk og vit at dere gjør en STOR forskjell for Zulubarna, som ville hatt et HELT annet liv uten dere!
Helt til slutt – dersom du kunne tenkt deg å oppleve noe av dette, blir det i 2015 arrangert rimelige turer til Zulufadder og Zululand. Les mer her: www.gogozulu.com. Turen er i regi av to Zulufaddere som besøker oss hvert år og som ønsker at andre også skal få et innblikk i Zulufadders liv. Zulufadder har ikke ansvar for turen.
Hilsen Mari