Hjertet banker alltid hardt når jeg nærmer meg Eshowe. Det minner litt som å komme gjennom døren i Narnia (uten den hvite heksen).
Fra minus 11 grader i Norge. Her er det 30 grader og tropisk. Fugler som sier helt andre ting enn frosne spurver i Norge. Ikke noe pip pip her. Nei, man blir vekket av fugletypen Hadida. Utrolig bråkete. Jeg elsker det. Bilene tuter, alarmer går og livet begynner kl 7. “Hei Afrika!”
Herfra bærer det ut med firehjulstrekk. OBS: På VENSTRE side. Bare å kaste seg ut i det! Vi har faktisk 55 lokale ansatte i Zulufadder nå. Inkludert lærerne på skolen vår, GRATTON.
Det er først og fremst de 15 trofaste feltarbeiderne våre jeg skal snakke med, skryte av og gi små ting til fra Norge. Det tar alltid tid. ALT i Afrika tar 6 ganger så lang tid som i Norge. Silvia kjenner alles historier og bakgrunn. De er glade alle sammen. Jeg tør nesten påstå at Silvia kjenner alle de 1000 barna også. Ikke til å tro.
Det aller beste jeg vet er å dra hjem til familiene vi hjelper. Snakke med dem, lytte til dem, klemme dem. Ha med mat og ting de trenger.
Den første dagen ville jeg besøke fadderbarnet til moren min. Han heter et vanskelig navn med klikkelyd (men jeg klarer det, haha). Han bor i det strøket som han selv kaller en ghetto. Og akkurat det har han rett i. I King Dinizulu, som dette distriktet heter, er det få grønnsaker som blir dyrket. Det er for trangt. Husene ligger kloss oppi hverandre, de er bygget av blikk og dårlige murstein. De er firkantede. Minner litt om Capetown-slummen.
Moren sitter med et dynetrekk rundt seg og er litt sur for at de ikke hadde fått julegave. Bestemoren sitter med beina rett frem på en zulumatte og er litt sur hun også. Rett skal være rett; Jeg hadde bestilt julegaven for sent før jul, så den rakk ikke frem før jul. Men likevel; var det et SJAKKTREKK å hilse meg velkommen med DENNE SETNINGEN? JA, det var det faktisk!
For da gutten kom ut av det slitne huset på 25m2 med Colgate-smil og nystrøkne klær, ble kontrasten så stor. Og han var så FIN! På alle måter; beskjeden, høflig, vakker, full av humor. Jeg fikk se karakterkortet hans. Der var det noen veldig bra karakterer. Han snakker veldig bra engelsk. Jeg blir litt satt ut. Vi snakket om fremtiden. Og jeg visste at den surmulende moren sikkert ikke var i stand til å pushe ham til å jobbe mer. Derfor oppmuntret jeg ham med 100 rand for hver forbedret karakter. (Lurt triks fra Norge…Så får vi se neste gang jeg kommer.)
I tillegg hadde jeg med masse mat til dem. Ting jeg vet er det beste de vet; nygrillet kylling, ris, kaker, te og ikke minst maismel, som de lager PUTU av. En maisgrøt så vond som bare det. Men zuluene elsker den! Til og med mor og bestemor blir glade av 10 kg maismel.
Til slutt ga jeg fadderbarnet julegaven hans; et par hvite tennissko. Og da var det som om livet stod litt stille. Han holdt skoene opp foran seg og jeg så en forelsket gutt, som stirret inni kjærestens øyne. Nydelig opplevlse. Jeg får sende ham noen brev og oppmuntre ham til å jobbe bra på skolen.
Dette var en god start på Zululand-besøket mitt! Juhuuuu! Og det skal gå slag i slag. Følg med på NESTE OPPDATERING.
Hilsen Mari