Je har itte børi ved! Men det er stort sett det eneste jeg ikke har gjort før jul. Det var et sjokk å komme hjem!
(Sjokk er et veldig mye brukt ord i pressen, så jeg beklager det!) Mørket her er jo sånn som i ”Tommelise”, da hun måtte gifte seg med Muld og flytte under jorden! Fem timer med duskregn er det eneste lyset Norge har å tilby om dagen!
Dessuten tar julegaver og kort livet av meg! Man skulle ikke tro jeg hadde lært NOE i Afrika. Jeg stresser rundt og øser ut penger. Og hvorfor må mine barn ønske seg Nintendo-ting som er utsolgt på ubestemt tid, som betyr at navnet mitt figurerer på alle ventelister i 34 butikker i Oslo? En ting har jeg lært i Afrika. Å ikke gi meg. Jeg kjenner nå at dette kommer til å overgå alle julebrev du har måttet tvinge deg gjennom i år. I hvert fall i lengde. Men: A: Du kan la være å lese det! B: Det handler om ting, som de færreste i Norge kan skrive om. Og som forhåpentlig ikke er hverdagen til en gjennomsnittsnordmann.
HISTORIEN OM THABANI – GUTTEN MED BEINA Jeg lovet meg selv å forfølge saken med gutten, som ble nektet operasjon av bestefaren p.g.a. onde ånder. (jfr forrige mail). Hele tiden er det viktig å følge stammeregler. Ikke være ”hvite mennesker som presser ting igjennom på sin måte”. Vi måtte dra til Indunaen. (underhøvdingen). Vi kjente ikke ham. Men han hadde ord på seg for å være labil. Altså en utfordring bare det. Dit dro vi, fem hvite kvinner og Nomusa, vår svarte manager. 
I zulukulturen praktiseres fremdeles ritualer og regler. Og kommer man frem til Indunanes hus skal man rope som i norske folkeeventyr: ”Godkveld i stuen, kom og se hvem som banker på, så du ikke kveldsro må få.” Nomusa ropte dette. Ingen ting skjedde. Men bak det høye gjerdet, inni den lille garasjen med ødelagt nedtrekksport stod en tett, pen mann. ”Hello Induna!” roper jeg med Nationaltheaterstemme. Det skulle jeg ikke ha gjort. Nomsa blir rasende og sier at jeg vanæret indunaen. Huff. Men underhøvdingen har hørt meg og kommer frem i den lille, kjekke joggedressen sin og sandaler. Nomsa setter seg ned på kne. Da gjør vi fem hvite det også. En hel rekke med hellige seks konger. Da begynner indunanen å le. ”Reis dere opp! Det er da første gang jeg ser fem hvite kvinner på kne for meg.” Mr. Sibisi viser seg å være i godlune. Vi frembærer vårt ærend og avtaler å møtes i otta dagen etter hjemme hos Thabani. Dit kommer vi i kolonne og setter oss under det berømte ”afrikanske treet for å snakke ut med hverandre.” På engelsk, zulu, norsk og tegnspråk. Indunaen, Mr. Sibisi er en meget klok og hyggelig mann. Vi får overtalt familien til å forstå alvoret i Thabanis situasjon. Og det viste seg at det egentlig var et spørsmål om trygden (190 kr/md) til gutten, som kanskje forsvant hvis han ble frisk. Herregud. Gutten vil snart bli operert Vi fikk på en måte kontroll over situasjonen der under treet. Verre var det kanskje da en av våre svarte frivillige ble fengslet for et halvt år.
HISTORIEN OM LINDELANI Han hadde prøvd å hjelpe en kvinne som ble voldtatt. Og da virket det veldig urettferdig at det var han som ble fengslet. Vi måtte oppsøke en hvit advokat. Blottet for engelske ord som ”legemsbeskadigelse” og ”ubetinget fengselsstraff”, greier vi å forklare situasjonen. Til og med advokaten syntes det var en uvanlig streng straff. Og ringte dommeren, som til daglig dømmer mordere. Han hadde aldri dømt en så mild straff sa han. Da skulle han ha takk for det.
Silvia og jeg prøvde å snakke med sjefen i fengselet, men det hjalp ikke. Derimot fikk vi høre at hvis vi tok med sigaretter og telefonkort til Lindelani, ville han kunne kjøpe seg fri fra bank og voldtekt. Han var veldig lettet da han fikk dette av oss. Så vidt jeg forstår vil han kunne komme ut allerede i januar. Så kanskje det har hjulpet LITT allikevel at vi har besøkt ham hver søndag.
Følte det litt skummelt der inne bak murene! Vi ble sjekket for våpen og ført ned til et besøksrom der det varr tykke glass mellom oss. Sist ga vi ham 100 kroner, så han kunne kjøpe seg kjøtt til den vonde putuen og kålen han får servert hver dag. Vi ga ham også engelske aviser, siden han nå hadde god tid til å lære seg språk. Aldri så galt.
HISTORIEN OM MBALI I siste mail fortalte jeg om Mbali som vi måtte fjerne fra fosterhjemmet i nattens mulm og mørke. Hun bor fortsatt hos Aurelia og kunne ikke fått det bedre. Langsomt har hun begynt å smile igjen og til skolefesten fikk hun flettet inn langt, rett hår. (Vi i Norge ønsker oss jo krøller! Sånn vil det alltid være. Drømmen er det vi ikke har.) Hun har gått igjennom mye vanskelig. Jeg vet fortsatt ikke om hun er gravid. Uansett ser hun mye lykkeligere ut. Hun er begynt å hjelpe til med maten i hallen hver lørdag. Og Aurelia stiller krav og setter grenser hele veien. Samtidig som hun øser over henne med kjærlighet. Det er vel den optimale oppdragelsen, egentlig.
HISTORIEN OM JULETREFESTEN 
Vi hadde juletrefest! Dagen før Aslak, Annik, Sissel og jeg dro hjem etter fire uker. Silvia og Julie hadde virkelig fått sving på sakene. De hadde satt sammen et lysbilde-show, med bilder av barna gjennom hele året. Veldig vellykket for barn, som aldri hadde sett seg selv på bilde før. Formannen i Eshowe Rotary hadde gitt oss gaver til halvparten av barna og stilte selv som svett julenisse i 38 graders varme. Det var taler og sang. (høres ikke så morsomt ut, men det var det) INKOSIen, altså sjefen over alle sjefer, Storhøvdingen kom. Jeg var skuffet over at hun kom i bukser og t-skjorte. Hvor blir det av alle leopardskinn og kongeørn-fjær i kronen da? Nkosien fikk oppleve det flotteste, nemlig vår nye dansegruppe, bestående av en proff danser og koreograf, som hadde trent tjue av våre barn i flere uker. Jeg var veldig spent. Hørte han var streng og ble bekymret. Men da jeg så dem komme inn med fantastiske (lånte) kostymer, med en så stor glede over å være zulu og kunne danse disse dansene, da forstod jeg at vi er på rett vei. De er i ferd med å få tilbake noe de alle har mistet. Stoltheten sin. Om det er apartheid eller hva som har forårsaket dette, behøver ikke dveles ved. Men her var de i sitt rette element. Musikken, rytmene, gleden. Og så utrolig proffe!! Jeg var så stolt som om de skulle ha vært mine egne barn. Det er så mange historier å fortelle, så mange skjebner. Alle barn har hver sin unike historie.
HISTORIEN OM EN BESTEMOR 
En bestemor hadde bare nattkjole og den religiøse drakten sin. Kunne bare gå ut på søndag og tidlig om morgenen, med andre ord. Hun hadde aldri hatt sko. Hjemme var det rotter på kjøkkenet og huset ellers var en katastrofe. Den beste delen av arbeidet vårt er å hjelpe direkte. Og det gjør vi hver dag. Silvia og Julie tok med bestemor i nattkjolen og de to barnebarna hennes til byen. Kjøpe mat og klær, madrasser og kjøkkenutstyr, hygieniske artikler og til og med et nytt hus til henne. (Ikke IKEA) Hun hadde begynt å vaske i et hus (i nattkjolen eller religiøs drakt?) og hadde spart opp nok penger til 30 murstein igjennom måneder. Hun trengte 500. Nå får hun det. Mannen til Poppi har begynt å mure og det morsomme er at jeg kommer til å bruke penger samlet inn på det Norske Teatret bl.a. til dette huset. Jeg skal ikke FORLANGE at de skal ha et skilt over døren med ”det norske teatret avdeling Eshowe” på, men jeg skal ikke utelukke det heller. Den gleden det gir oss å kunne glede disse menneskene skulle jeg ønske vi kunne sette i banken og ta den ut igjen når det røyner på.
Jeg ser på mange av mine bekjente, som strever med å nå inn til seg selv. De går på kurs og treninger for å finne ut ”hvem de egentlig er” og ”hvor går veien nå”-typen. Man blir veldig selvsentrert av sånn. Jeg har nøkkelen til alle frustrerte fruer. Reis til Eshowe, eller et annet sted der hjelpen din trengs. Der du kan gjøre noe for andre. Få fokus vekk fra deg selv. Dropp SPA og ” elsk deg selv” kursene. HER ER LYKKEN! Og nå kommer takken! Den er til dere, som gir av dere selv, som støtter dette prosjektet. Med penger, med entusiasme, med mailer. Det å få lov til å hjelpe en liten del av verden er en den største julegaven vi kan få! Det skal egentlig så lite til. Hvis alle hadde visst det, så hadde det vært lettere å få folk til å gi. Jeg tok en avgjørelse da jeg var der nede. Jeg inviterte noen av hjelperne våre til Norge. – Aurelia, kvinnelig svar på Nelson Mandela – Rev. Zulu, prest og styreformann – Poppi, sjef i barnehagen, en kvinne som bør klones og spres utover hele verden. Består av 100% glede og takknemlighet. – Inkosi Lilly, zuluhøvding (bestemmer over alt land øyet rekker)
Fire stykker. De kommer hit i midten av juni.
Jeg vil at fadderne skal få møte disse zuluene, som er bærebjelkene i prosjektet. Aurelia er et eventyr i klokskap og humor. Hun er den direkte årsaken til at Zulufadder eksisterer. Jeg er sikker på at mange har lyst til å treffe henne. Og Poppi kan du få gledes-smitte av. En zulu-høvding møter du bare én gang! Jeg skal be henne ta med spyd og løvetenner-smykket sitt. Hun må da ha det? Jeg har ikke planlagt noe mer, enn at vi faddere får huse dem. Regner med at mange har lyst til det. Vi skal vise dem Norge. Til Vinstra er de allerede invitert. Silvia insisterer på Nord-Norge. Og de har lyst til å se midnattsolen. Hvis noen har andre bidrag, så si ifra!
Det er så vanskelig å takke dere nok. Alle som har gitt pengegaver, samlet inn store eller små beløp. Jenter som jobber frivillig. Silvia, Julie, Ragnhild, Siri, Ruth og Hanne spesielt. Nå har vi også fått med flere hjelpere. Jeg greier ikke administrasjonen alene. Men fortsatt er vi frivillige. Vi skal vise andre at det går an!
En siste glede til slutt: En av våre trofaste hjelpere, som besøker alle barna hjemme og er tolk, har hatt en mørk skygge over livet sitt. Hans eks-kjæreste døde av Aids for et år siden. Han har vært syk av skrekk og ikke våget å teste seg. Av frykt for dødsdommen. Til slutt sa jeg at jeg ville banke ham opp hvis han ikke tok den testen. Og så sa jeg at jeg skulle gi ham 100 kroner. (Straff og premiering. Veldig mye brukt.)
I går tok han testen. Silvia og Julie holdt ham i hånden. Og han er IKKE hiv-smittet! Jeg ble så glad da han ringte meg fra Afrika at jeg gråt og måtte kjøre ut til siden. Selv var han så glad at han bare kunne snakke Zulu. Men jeg forstod det: Ngiyabula. Jeg er lykkelig. Jeg avslutter her med å ønske dere en god jul og et spennende nytt år! Håper dere er med oss i 2007 også. Da skal vi skrive nye kapitler sammen!
Klem fra Mari