Studenter fra universitetet i Leeds fikk en utfordring da de besøkte Zulufadder.
Hvert år får vi besøk av grupper som er opptatt av hjelpearbeid. Noen ganger er det studentgrupper. De reiser fra skoler og universiteter i hele verden for å oppleve VIRKELIGHETEN. Man kan lese seg til mye om u-hjelp og feltarbeid, men det er virkeligheten som gjelder. En studentgruppe fra Leeds var hos oss i Eshowe i flere dager. De spilte blant annet fotball med guttene og nettball med jentene våre. En ball kan være nøkkelen. Alle stiller likt i ballspill. De samme reglene gjelder i hele verden. Det er alltid veldig vellykket! Alle syntes det er gøy og spennende å spille mot ungdommer fra andre land.
De britiske studentene hadde tatt på seg å lage lunsj til våre barn. Jeg var tilstede da de skulle gjøre i stand maten etter kampen.
Studentene hadde kjøpt inn brød og pålegg, små potetgullposer og frukt. Da vi stod og skulle legge alt på fat, spurte jeg hvor mange de hadde beregnet til. De hadde fått beskjed om at det alltid ville komme flere barn. Der det er utdeling av mat, er det alltid mange barn.
”Vi har mer enn nok. Vi har beregnet til 40 stykker.”
Jeg tenkte i mitt stille sinn at her skal ungdommen få lære om Afrika. Etter hvert som vi delte skivene i to, så vi at køene bare vokste og vokste utenfor.
”Oi, her var det flere enn vi har beregnet til. Vi får kanskje dele frukten i to også”, sa Leeds-ungdommen.
Da vi så ut av vinduet etter at vi hadde delt frukten i to, var det blitt fire ganger så mange.
”Å nei, da får vi dele frukten i fire og potetgullet i mindre hauger”.
Så gjorde vi det.
Da vi hadde gjort DET også, var køen så lang at den gikk rundt huset. Tilslutt delte vi de halve brødskivene i tre deler, eplene i fire deler og potetgullet ble bare fem flak til hver. Nå hadde vi 120 porsjoner til sammen. Små, men litt til alle.
Det var da jeg tenkte på historien om Jesus som delte de fem fiskene og de to brødene til 5000 mennesker. Det må ha vært veldig, veldig små biter.
Hilsen Mari