Men har du vaske gølvet og har du børi ved? Tankene og arbeidsoppgavene tetter seg til når det nærmer seg jul. Man blir stressa, glad, forventningsfull og utslitt i adventstiden. Og ute er det bare mørkt!
Men, hurra! Nå er det ikke lenge til det snur! Og her skal du få et julefadderbrev fra meg som du kan lese når du er så stinn av kaker og juleopplevelser at du bare må sitte helt rolig. Brevet er kjempelangt, og handler, som alle de andre julebrevene vi får, om folk vi ikke kjenner. I tillegg handler dette om u-hjelp. Men til tross for denne ugreie kombinasjonen, vil jeg påstå at jeg kan glimte til med humor. Så kanskje du bør printe det ut og lese det når du får tid!
Det går også an å la være å lese det! Heldigvis er det ingen streng lærer lenger som presser oss til å lese noe vi ikke VIL lese! Det er NOE bra ved ikke å gå på skolen lenger!
Dette brevet handler selvfølgelig om Sør-Afrika, Kwa-Zulu-Natal, Eshowe, Zulubarna våre. Om hva som er skjedd siden sist.
Overgangen fra for nesten tre år siden til nå er himmelvid. I mars 2005 satt jeg i Norge og Ragnhild i Eshowe (uten toalett i 14 timer, med svett penn og seksten A4-ark .) Hun intervjuet skitne, sultne barn i førti graders varme. Nå hjelper vi over 700 barn med mat og utdannelse, har bygget barnehage og flere hus, skapt titalls av arbeidsplasserer, sørget for trygd og pensjon til bestemødre som er analfabeter, startet zuludansegruppe, hiv-testing og medisinering, laget sportsplasser og hatt 16 zuluer på besøk i Norge.
Men det aller beste er at vi har foret området med håp, optimisme og initiativ! Vi har fått alle til å forstå at selv om vi er hvite mennesker, så er vi der uten noen annen grunn enn for å hjelpe dem. De som tilhører Zulufadder tør nå å innrømme at det er noe som heter AIDS. Vi har fått tillitt og det er helt suverent!
Hadde ikke jeg vært så eplekjekk på TV2 i hele høst, så hadde dere fått flere og hyppigere detaljer om zuluenes vel. Men fordi paljettene tok overhånd i flere uker, får dere ta til takke med julefadderbrev. Langt som bare det. Men har du egentlig noe bedre å ta deg til? Jeg begynner med det siste først.
JULEGAVER og JULETREFESTER
Det har regnet inn med penger og gaver fra fjern og nær i hele Norge. Tusen, tusen takk!! Heldigvis har vi hatt to norske frivillige i tillegg til Silvia i SA (= Sør Afrika). De har handlet inn for tusener av rand i sko, klær, mat, ulltepper og madrasser i tillegg til å sortere pakkene og kortene fra Norge til zulubarna. Det er ikke noen Smartklubb der nede, men vil jo påstå at vi er UTROLIG gode kunder, som i hvert fall fortjener kvantumsrabatt og kundekort. Betjeningen tar på seg de store, hvite smilene når vi kommer. Men hvor er bonuspakken man pleier å få i Norge med Ansjos og Kong Håkon konfekt?
De frivillige har storkost seg på shopping. Det som for oss kan virke som et mareritt i full rulletrapp på Sandvika Storsenter. (Noen i Norge vet jeg har shopping som hobby, faktisk. Kanskje litt stusselig?)
For at vi skal slippe å kjøre over berg og dal, som en annen Postmann Pat med gavene, har vi slått opp en tavle med navn på de som har fått gave. De skal komme med den lille knirke-trillebåren sin og hente gaven. Men barna må ha med seg en foresatt, ellers vet vi at flere kommer til å gi seg ut som en annen, bare for å få presang. (Det ville vi sikkert ha gjort selv også, forresten) Og med de hysteriske navnene og alle nesten barbert på hodet, er det umulig å skille dem fra hverandre. Kan ikke se forskjell på gutter og jenter engang! Og omvendt: de i SA synes at blå øyne og navn som Audhild Vammelgård Ristebråten er veldig vanskelig å holde adskilt fra Solfrid Ytrearne Tryti.
For at det ikke skal oppstå en vanskelig situasjon her: Mange av dere tenker sikkert: Hjelp og uff, jeg har ikke sendt noe, jeg vil ikke presses til å få dårlig samvittighet eller lignende destruktive tanker.
Det deles ut gaver på fire juletrefester til absolutt alle sammen. Vi har mottatt pengestøtte fra faddere – nok en gang, tusen takk for dette også! I tillegg har vi mottatt leker gjennom East Coast Radio. Noe á la P4. Fra Toy Story.
Den mest utfordrende festen gikk av stabelen i uMlalazi (vårt største distrikt). Utfordrende, fordi det var umulig å vite om det kom 400 eller 600. Vi kan tenke oss at det er vanskelig å forberede et selskap når man ikke aner hvor mange som dukker opp. (Kanskje i litt mindre målestokk, for selv om vi har store hus her i Norge, er det vel ikke vanlig med 600 gjester). Det nytter ikke å si at ”det er mer på kjøkkenet, bare spis” og ”her er pakker til alle” hvis det kommer 200 flere enn beregnet!
Det kom 600. Men det gikk likevel! Det var, for å si det sånn, veldig FÅ JULETREFESTER for zulubarna, FØR Zulufadder begynte å tråkke sine tykke, hvite legger der. Så alt mer enn ”ingen juletrefest” er bedre. Det ble svært vellykket med pølse i brød. ”Hotdog” var noe de ikke hadde spist før. Fint å innføre norske juletradisjoner. De begynte riktignok å servere dem kalde, men da sa Silvia at det var en grunn til at de faktisk het ”HOT dog”.
Silvia fortalte at de var blitt servert zulu-øl. Og da lengtet jeg ikke SÅ innmari ned dit. Det er en gjæret, forferdelig væske, som de vrir ut av lerret og bast. De hadde sikkert noe tilsvarende i Gudbrandsdalen for 200 år siden.
Dessuten ble hun kledd ut i perler og oksehud. Mao. tradisjonell zulubunad. Heldigvis slapp hun å være naken under, som ugifte kvinner må være. Men hun er tross alt 37 år. Jeg vet ikke om hun måtte danse. Denne dansen er veldig langt fra engelsk vals i hvert fall.
(A pro pos: Tshawe, som vant ”Skal vi danse”, kommer fra Sør-Afrika, så vi utvekslet erfaringer. Jeg var en av de få i Norge som visste hvordan etternavnet hans skulle uttales. Baqwa har den vanskeligste klikkelyden.)
Det gjenstår en av fire juletrefester. Der er det bare 45 barn, men til gjengjeld er det de barna som har det verst. I Mandawe-omådet.
Jeg skulle gjerne se den fadderen som ikke ville føle seg privilegert når han stod der og ga barna gaver og mat. Å få oppleve barnas glede over å få sin aller første gave i livet. Alle tar på seg de fineste klærne, som de tar frem bare til svært høytidelige anledninger, begravelser/brylluper. De ligger ellers bare pakket ned i pose, som en hellig skatt. (Ingrid Sletten osv)
I tillegg til disse festene, har vi også fått sendt en enorm container nedover. Vi var veldig heldige, for dette var vår eneste mulighet noen gang, tror jeg. Ragnhild skulle flytte ut av sitt barndomshjem i Råde og skulle sende halve boet nedover. Det er nemlig ikke lov til å ta inn ”second-hand” klær. Tollen blir enorm. Vi var derfor veldig spente på om dette gikk. Tror alt ble åpnet og sjekket. De må ha trodd at hun hadde veldig mange barnebarn.
Det jeg skulle frem til, var at vi har registrert hvem som fikk gaver til jul fra fadderne. Derfor får de som ikke fikk gave, klær og sko fra denne containeren.
ANDRE GAVER
I løpet av året har vi også mottatt gaver fra fjern og nær, på forskjellige måter. Fra private, foreninger og bedrifter. Det er dette som gjør at vi eksisterer!! Vi er evig takknemlige for dette! Tusen millioner takk! Er livredd for å glemme noen. Tilgi meg hvis du føler deg forbigått!!
For det er mange ting ikke fadderpengene dekker, selvfølgelig! Og vi vil at alle de 200 kronene skal gå direkte til barnet. Det er alle utrolig kjedelige, men nødvendige daglige utgiftene, husleie, tlf, forsikring, bensin (Nå hangler den fantastiske Dr. Daktari-bilen vår. Jeg elsker den Toyotaen! Jeg vil ikke skille meg av med den ennå! Selv om det ser ut til å gå den veien.)
Men det er også medisiner, tannlege, røntgen-bilder, busspenger og ikke minst ekstra næring til de barna som er hiv-smittet. Vi begynner å få kartlagt hvem disse er nå. Og vi merker en stor forbedring av deres almenntilstand. Dessverre mistet vi en kjempesøt jente for et par måneder siden, med dette viruset i kroppen. Hun fikk det lenge før vi kom inn i bildet. Men tatt i betraktning at vi arbeider med så mange, har vi mistet kun to barn på de tre årene og det er veldig lite.
Bibliotek er bygget på to skoler for penger vi fikk fra Norske Skog i fjor. Skolene har også fått TV og videospillere til undervisningsbruk. Vi har fått hjelp fra biblioteket i Eshowe til katalogisering og opplæring. Dette er enestående. Tenk så heldige disse skolene er! At det er 60 elever i klassene og en halvdårlig lærer, hjelper ikke på nivået på disse skolene kanskje!! Men nå kan de få et løft. Norsk skole er i følge statistikk, veldig dårlig, men så dårlig som de vi her har med å gjøre er de ikke!
Wikstrøm-Reiser hadde stor auksjon i Kragerø i sommer til inntekt for oss. Dessuten ga han oss alle 8 (inklusive zuluhøvding og andre zuluer) en fantastisk weekend på Kragerø Spa. En stor gave!
Do-re-mi barnehager i Fredrikstad har hatt konserter og samlet inn penger til oss. Disse er øremerket til interiør i en ny barnehage som skal bygges (Byggelederen sa den skulle være ferdig i september, den er ikke begynt på. Hørt den før eller? Dette er jo også et norsk fenomen.
Asker kulturskole har trykket oss til sitt bryst, de har gjort mye for oss. I sommer inviterte de faddere og annet publikum til å møte zulufolket som vi hadde med. De har arrangert julemarkeder og drevet utstrakt virksomhet på mange originale måter. Masse penger er det blitt og det er fantastisk! Og det er neimen ikke slutt ennå. Vi må få dem ned til Eshowe for å spre sin glede og kulturkunnskaper. Etter mat, kjærlighet og utdannelse kommer kultur!!
GreenMed lager mye bra innen helsekost, tilskudd (gjennom apotek og postordre) og bruker meg som reklame for Selolje og Rosenrot. Zulufadder får en garantert sum i året, eller en kroner pr solgte boks. Bra jeg kan brukes til NOE! Og tusen takk til dem!
Sogndal er et eget kapittel for seg. På mange måter. Også i zulufadder-sammenheng. I sommer kom vi med høvdingen & co og i høst inviterte de danserne våre, under den Internasjonale veka. Ni zulu-ungdommer, De ble tatt imot med åpne armer av alle. Spydene, trommene og perle/leopardskinn-draktene var av og på hele tiden. De fikk opptre på Folkehøgskolen, Ungdomsskolen og på en rekke andre plasser. Og ikke minst fikk de bo hjemme hos folk. Det var en enorm opplevelse for alle. Guttene fikk til og med kontakt med Sogndal fotballklubb. Og siden gikk og sov de i skjerf og luer med logoen deres på.
For den som ikke vet det, kom den første norske misjonæren, Hans Schreuder, (1840-tallet) fra Sogndal til Eshowe. I vadmelsfrakk. Han svettet. Han bodde der i 14 år uten å omvende noen. Det er en typisk stayer. Men da klarte han å omvende én. Lurer på om han følte at det var verdt det.
Men hvordan i granskogen klarte jeg å treffe på akkurat Eshowe da jeg begynte mine ikke-misjonær-tilnærmeser til zulufolket? Man kan faktisk begynne å tro på skjæbner og store sammenhenger her.
Sogndal Rotary og Sogndal kommune har vært enestående. De har gitt og gitt og jeg er sikker på at ingen i Sogndal vil kunne nekte for at de har hørt om Zulufadder. Scrapboken min er full av avisutklipp om oss i lokalavisen.
For pengene fra skolene vil vi etter ønske fra dem, bygge stor fotballbane og ikke minst nettball og volleyballbane til jentene. Den lille bulldoseren har allerede vært der og drakter, sko og baller er blitt kjøpt inn.
Sport og kultur er viktig! Ordførerne før og nå og nye skoler i Sogndal oppfordrer alle til å bli faddere og bevilget flere penger til jul! Hurra!
ZULUBYGG
Vi har også startet ”Zulubygg” Og Ellen-arkitekt i Norge har vært hos oss i Afrika og ser store muligheter for folk i faget her hjemme til å støtte direkte der nede. Vi har ofte kommet til hjem der stråtaket ikke er blåst ned av ulven, men av regn og storm. Frosne barn og voksne har ligget i vann og kudritt-blandingen (lokal sement-type) har smuldret opp. Så selvfølgelig er det et skrikende behov for denne type hjelp. Etter jul skal i få dreis på denne biten på hjemmesiden.
Det Norske Teatret har bygget ett lite hus til en bitte liten familie, Blomsterfinn har fått bygget flere Blomsterhus. Og fire andre har latt penger fra sine bursdager/ brylluper gå til oss og hus. Det er helt enestående! Vi skal henge opp plaketter med navn på husene, vi skal legge ut bilder på nettet, vi skal sende store takkebrev til alle. Tiden er ikke vår beste venn alltid. Vi skulle hatt fem fast ansatte der nede. Vi har Silvia. Hun jobber for fire. For knapper og glansbilder. Internett er mye tregere og vi taper en del tid på det. De frivillige er til enorm nytte, men det tar jo fire uker for dem å sette seg inn i alt vi holder på med!
Jeg sitter jo her hjemme og jobber med faddere, sponsorer og fjernadministrerer Zulufadder sammen med Ragnhild, men det er frustrerende ikke å kunne være der hele tiden. ”Singing in the rain” er ekstremt morsomt, men jeg får ikke bruk for det i Afrika. Jeg må nok ta permisjon igjen snart.
FADDERTUR
Ragnhild, som eier et stort reisebyrå i Sør-Afrika (ITT), la opp en tur for oss faddere, sommeren for to år siden. Den ble svært vellykket. Hun har satt sammen en tur i år også. Den starter eventuelt i begynnelsen av juli. Inklusive det beste av Sør-Afrika med safari, besøk hos barna våre, dagstur i Durban og andre spennende opplevelser. Her blir det også flere alternativer prismessig. Detaljer kommer på nyåret. Vet ikke om det er begrenset plass på den. Hadde vært gøy om mange kunne være med!
NEDTUR
Vi skal ikke underslå at det selvfølgelig er noen nedturer. Ikke mange. Disse skuffelsene kommer når vi skal samarbeide med folk vi ikke kjenner så godt. Eller med andre organisasjoner. Jeg forstår mer og mer at Zulufadder er unik. Vi er en liten organisasjon, men vi jobber etter sunn fornuft og hjertet. Dette høres jo litt vagt ut, men sunn fornuft har vist seg å være riktig for oss. Vi har ekspandert enormt. Men aldri for fort. Vi ”skynder oss sakte” (godt uttrykk) og vi jobber tett med de lokale kreftene.
Men vi har måttet trekke oss ut av et samarbeid med en stor organisasjon i Belgia, som viser seg å jobbe på en helt annen måte enn oss. De hadde store planer, hadde mye penger, men brukte tid og resurser på feil sted, mente vi.
OPPTUR
Vi har betalt kurs for snekkere, murere og syersker på et college i nærheten. Disse var barn eller slektninger til barn i Zulufadder-prosjektet vårt. Dette er til stor glede for oss. Og ikke minst for dem! De jobber nå for oss med å bygge hus (Zulubygg) og sy uniformer. Vi har fått symaskiner. Vi har gjort om et flott bygg i nærheten til arbeidsstue. Dette håper jeg er starten på flere arbeidsplasser. Da kan de forsørge familiene sine! Vi drømmer om å lage et senter der turister kan komme innom å kjøpe ting disse har laget. Det er nok en stund til, vi må sette i gang salgbare produksjoner. Flere bestemødre er også gode til zulu-husflid. De vil kunne selge dette her. Vi har også en dialog med Isandi i Oslo, som selger afrikanske ting. Men dette ligger litt inn i fremtiden føler jeg. Dette har litt med kvalitetssikring og prøv/feil-metoder.
Eshowe ligger ved en vei, som går til mange safari områder, så det er mange turister som passerer stedet. Dessuten har vi jo dansegruppen og ikke minst prosjektet vårt som er interessant for turistene. Ragnhild og jeg prøver å utarbeide et opplegg, som ikke gjør det for kommersielt. Det er veldig viktig. Men Responsible tourism (Ansvarlig turisme) er kommet for å bli. Det kan også bli en inntektskilde. Turistnæringen er stor.
KRISESENTER/BARNEHJEM
Dette er noe vi ønsker oss. Vi kommer opp i situasjoner der vi ønsket oss et krisesenter. Vi hadde en voldtektssak. Vi har barn som lever under svært kummelige forhold. Vold i hjemmet. Vanskjøtsel. Vi får kanskje tilgang til et hus, gjennom høvdingen, i nærheten av senteret vårt. Men det trenger oppussing. Med de midlene vi har fått i år, tror jeg kanskje vi har råd til det.
JULEKORT
Har du ennå ikke kjøpt julekort? Sjekk nettsiden vår!! Vi har fine julekort til salgs, og de går rett til oss og alt vi trenger! Takk til Hanne, Caterina, Merethe, Ruth og Personellsikting for hjelp med dem! Hør også på et kutt fra cd-en vår på samme sted, komponert og sunget av barna våre! Veldig fin!
GARTNERI
Det er nok jordsmonn til å dyrke rundt nesten hvert eneste hus. Det er vann. Vi mangler stiklinger, trær og agronom, som kan holde kurs og følge opp. En bestemor har allerede forstått det. Hun selger grønnsaker til oss og forsørger familien. Vi vil lære opp mange. Vi får 1000 avocado-trær av Rotary lokalt, og stiklinger kan vi kjøpe. Vi tenger en mann som kan gå rundt og veilede. Grønnsakene vokser fort her. Jeg kjenner at når jeg nå skriver ”hjelp til selvhjelp”, så har jeg skrevet det før. Men det er viktig. Vi skal også starte et hønseri. (Fritt for ikke å bo i nærheten) Høner er greie. De spiser ikke alt gresset, de legger egg, lager kyllinger og er trivelige dyr.
VANN
Det har vært vannmangel i det siste. Grunnen er vanskelig å forstå, siden det har regnet jevnt og trutt i fire måneder. Men det siste vi hørte var at pga av alt regnet, kunne de ikke dra ut og reparere en feil på vannledningen. Vi har måttet kjøre digre tanker med vann fra Eshowe til senteret for matlaging og oppvask. Vi ønsker oss sikrere vanntilførsel i form av en stor tank. Men det er jo ikke bare hallen som mangler vann, det gjelder jo hele lokalsamfunnet også. Hvis det går som vi vil, kan vi gjennom Rotary motta tilskudd fra en av deres nye kontakter – som vil sørge for at mange i distriktet får vann.
ROTARY OG VERDEN
Det er to mennesker jeg ikke kan takke nok. Det er Nick i Rotary der nede og Silvia. (Kjempefint at de har et samarbeid som strekker seg lenger enn jeg vil utdype her.) Folk i hele verden er opptatt av å hjelpe Aidsrammede barn i Afrika. Rotary er en bunnsolid organisasjon, som folk henvender seg til. Vi er under Rotarys vinger. Vi nyter godt av det.
Men jeg skal ikke glemme at Ragnhild har vært ute med såkornene sine og nå står hele verden og banker på i hennes krets også for å hjelpe oss. Et reisebyrå i England skal trykke opp 20 000 brosjyrer og sende til alle sine kunder. Dessuten har de to fadderbarn og driver stor kampanje for oss. Vi har startet Zulusponsor.com. Har vi greid å finne en betalingsmåte? Nei tenk! Vi jobber ekstremt med saken. Visa/paypal/ netthandel. Alt virker veldig vanskelig. Betale til Norge/ til Sør Afrika. Hei hei. Hvorfor får alle andre det til? Vi må jo faktisk motta de pengene for at ting skal fungere!! Og da kommer jeg over på noe tilsvarende:
AVTALEGIRO
Jeg drømmer om to ting om natten nå: avtalegiro og skattefradrag. Avtalegiroen har vi nesten brukt et år på å få i stand opp mot vår database. Men nå har vi fått mange bokstaver, KID, DBS, NTB; OCR; NRK på mail, så nå går det visst i orden og Ruth, som sitter med hele fritiden sin i våre bankutskrifter, kan få litt mer fri, hvis folk går over til denne type innbetaling. Detaljer kommer i egen mail senere.
Skattefradrag. De lovet oss det i fjor. De sa plutselig nei, snudde på hælen og gikk. Vi har søkt igjen i år. Får vi nei i år igjen, begynner jeg først å gråte, så kaste ting rundt meg, deretter klippe av meg håret mens jeg ringer TV2 og ber dem hjelpe meg. Jeg fatter ikke hvilken grunn de skulle ha for å nekte oss fradrag. Jeg forstod det ikke sist heller.
NÅ er det snart jul! I julen sier man veldig mye takk og er gode inni oss. Fortsett med det! Ta vare på gleden over å få bo her, gleden over å kunne hjelpe andre så veldig, veldig! Ved å være en Zulufadder gjør du det (riktignok hvis du betaler) Her får du min takk på vegne av Ragnhild og Silvia og alle de lokale og norske frivillige, som får lov til se at vi sammen kan utrette store ting med få midler, tillit, omsorg og kjærlighet. Ok da. Penger hjelper det også! Men ikke hvis ikke dette andre er med!
Stor juleklem fra Mari.