Mitt Afrika❤️

Den som har lest boken til Karen Blixen, “Mitt Afrika”, har dannet seg et bilde av hvordan det ser ut der hun er. Når man hører ordet «zulu» får man også bilder i hodet. Og disse bildene stemmer kanskje også med virkeligheten. Men bare en LITEN del av virkeligheten. Derfor er det så fascinerende å faktisk OPPLEVE det man har sett eller hørt om. Sør-Afrika og zuluene begynner jeg å kjenne ganske godt til nå. Men jeg blir ALLTID overrasket over nye ting.

Det var lenge siden jeg hadde vært og besøkt Zulufadder nå. Selvfølgelig pga. Covid. Fortsatt brukte alle munnbind i butikker der, på skoler og under transport. En ting jeg IKKE  ble overrasket over var at Silvia og Nick har sørget for at alt har gått på skinner i denne vanskelige tiden.

Det var STOR STAS å komme nedover igjen til Sør-Afrika! På skolen, Gratton, som er vårt største prosjekt, ble jeg mottatt som en dronning: med sang og dans av elevene. Og da snakker vi ikke “en, to, tre til siden”. Nei, her var det ungdommer, først i skoleuniform, nå i zuludrakter; med antilopeskinn og perlesmykker i alle farger og fasonger. Og Zulu-solodanser. Stort sett gjelder det å sparke høyest med høyre bein. Det utrolig fine er at ALLE får plass; alle danser en liten solodans og alle heier.

Førskolen har flyttet inn i et nyoppusset hus fra 1870 i en fantastisk hage hvor barna kan boltre seg. Utrolig vakkert. Og hadde min hovedlærer vært som lærer Joy, så hadde jeg ønsket å aldri bli større.

Et av våre zulufadderbarn, Minenhle, har jobbet som assistent på Gratton i flere år og har tatt lærerutdanning på deltid. Hun har akkurat fått sin Bachelor og blitt fast lærer i den videregående skolen på Gratton. Vi besøkte de nye, flotte klasserommene som vi ikke fått til uten hjelp av støtte fra faddere, sponsorer, Læringsverkstedet og ikke minst vår hovedsponsor NutraQ. Hurra for alle!!

Elever i den videregående skolen deltar hvert år i en skolekonkurranse for entreprenørklubber. Veldig imponerende. Alt fra syltetøy fra Aloe Vera-planter, dyrking av egne grønnsaker, kylling- og grisefarm, til fysikk-utredninger. Elevene har vunnet flere priser for produktene de har laget. Vi er kjempestolte av denne skolen, og det synes jeg alle dere skal være også, for det er virkelig en flott skole!

Jeg tok en prat med skolens rektor, Mr Munyoro, se samtalen her:

Å dele ut gaver til fadderbarna våre er noe av det morsomste jeg vet i hele verden. Jeg møtte kanskje en av verdens søteste 3-åringer, hun hadde en nydelig latter da hun fikk boblejakke og nye sko.

Jeg besøkte også mitt tidligere fadderbarn som jeg har støttet siden 2005 til han var ferdig med lærerutdannelsen. Han var blitt en superflott ung mann som bidrar til samfunnet. Hurra! Det nytter å hjelpe!

Vi hadde besøk av Tanya, en feiende flott, ung lege fra Spania! Hun bodde sammen med elevene på Zulufadders internat de 10 dagene hun var hos oss. Med hjelp av feltarbeiderne våre fikk vi satt i gang en en-dags-klinikk. Tanya hadde 30 pasienter den dagen, og hun opererte en lokal kvinne med et veldig stygt sår på benet. Svisj, så hadde legen renset og skåret og bandasjert såret, og da vi besøkte damen etter noen dager så det mye bedre ut allerede.

Samme kveld arrangerte Tanya dansekonkurranse på internatet. Hun lærte noen salsa, jeg lærte andre norsk folkedans og resten var gode zuludansere. UTROLIG gøy kulturkveld! 💃🏾

I dagene fremover ga vi ut klespakker til store familier. Jeg hadde kofferten full  av klær fra venner i Norge og faddere har sponset vårt Varme klær og pledd-fond. Tusen takk for alle bidrag! Det går mot vinter igjen – og Silvia finner de som trenger det mest når vi har midler til å kjøpe inn.

Vi ble med et par av jentene på skolen hjem. Vi gikk blant mange hus, vanntanker og bikkjer og murstein og folk som vinker og hilser. Noen hus har stråtak, noen blikktak. Noen er runde og noen er firkantet. Hjemmene her var ryddige og rente. Den ene jenta bodde kun med gogo (alle bestemødre kalles “gogo” på zulu) på 89 år og en lillesøster på 11 år. Huset hadde to små rom. De sov alle i det ene rommet. Vi ble veldig rørte av å se omsorgen de to jentene hadde for bestemoren!

På veien hjem kjørte vi forbi en kirke med høy sang og musikk. Presten der kjenner vi veldig godt. Han sitter i styret i Zulufadder. Det var veldig lenge siden jeg hadde sett ham nå. Vi stanset bilen og jeg gikk bort til den åpne kirkedøren. Da han fikk øye på meg, midt i sangen, beinet han ned midtgangen og ga meg en skikkelig bamseklem. Menigheten syntes visst det var helt naturlig og sang bare videre. Jeg må innrømme at sangene der er veldig annerledes enn de vi er vant til under våre gudstjenester. Vi danser ikke SÅ mye heller…

Vår prima musikalske barnehage, DOREMI, med Popi i spissen, er et hus fullt av sjarmtroll. Ikke mist Popi selv. Det var alt vi startet i 2005 – se vårt tilbakeblikk fra den første tiden. Huset ble bygget av to Fredrikstad-karer og er hjertet i Zulufadder. Det er også her den gode barndommen til noen heldige zulubarn starter. Her er det engelsk og zulu om hverandre, sanger, danser, leker, bokstaver som blir til ord og en stor dose med kjærlighet.

Da regnet og stormen kom, som også ble vist på internasjonale nyheter, forvandlet alt seg. Det blåste vanvittig mye og regnet pisket. Som å stå inni dusjen. Heldigvis var Eshowe akkurat i utkanten av “øyet”. Men bare noen mil sør ble det katastrofe, og nesten 500 døde og hus ble smadret. Sjåføren vår stod i kilometerlang bilkø pga ødelagte veier. Gratton-elevene våre, som skulle hjem på påskeferie, måtte Silvia og jeg kjøre dem hjem etter fire timers venting. De satt oppå hverandre og alle kom hele hjem til slutt.

Vi skulle innom med en gave på vei hjem. Og da var jeg glad for 4-hjulstrekk og erfaring fra elgjakt, ellers hadde jeg vært kjemperedd. Vi måtte gjennom dyp gjørme og bratt terreng, men Silvia fra Nord-Norge kjørte Pradoen elegant gjennom og vi kom trygt frem.

Plutselig stoppet regnet og ble vi vitne til noe helt spesielt. Tradisjonell zulufeiring. Jentene danset og sang med hatter, dyreskinn, smykker og belter med perler og med bar overkropp, som er en del av deres tradisjon. Vi stoppet for å se og Silvia visste heldigvis at tradisjonen var å legge en pengeseddel i hatten til hovedpersonen. Jeg gledet meg over å kunne gi henne gaven for den spesielle opplevelsen vi hadde fått. Denne krysningen av dette ur-tradisjonelle og nåtidens bruk av mobiltelefoner og kameralinser, raske biler og kyr og geiter, er fascinerende. Kultur og tradisjon på sitt beste. Det binder folk sammen og gjør dem glade.

 Og så var reisen min slutt. Og man kommer hjem. I hvert fall med kroppen. Men tankene forblir i Zululand. Lenge.

Mitt Afrika❤️