Sør-Afrika, juli 2005. Zulufadder var 6 måneder gammel da Mari dro på tur for å sjekke hvordan det sto til i Zululand.
Hent deg en øl, et par gode briller og rydd deg plass. Dette tar litt tid. Hvor skal jeg begynne? Skal jeg starte med den store takknemligheten til bestemødrene, som gråt av glede over vår hjelp til deres 10 barnebarn, nieser og nabobarn? Hva med Hennes Majestet Høvdingen av Zululand som kysset oss og ga oss perlenåler med det norske og sørafrikanske flagget på? Eller skal jeg fortelle om de klokkeklare, fem-stemte røstene til zulubarna våre i fillete klær og med vakre ansikter? Nei, jeg vil starte med tennisballene. 145 kilo sjokkfargede bager ble båret av fem bleke nordmenn gjennom toll og overvekt-kontroll. De var lette å finne igjen på bagasjebåndet. Tennisballene, femti av de 400 jeg fikk av Heming, var ikke lette å finne igjen. De spretter nok fremdeles rundt på rullebanen på Cape Town International Airport. Bagen de lå i spjæla, men de siste 30 ballene som barna fikk, ga stor lykke. Det gjorde også klærne, lekene, gavene fra noen av fadderne, klemmene våre og potetløpet.
Jeg fikk se de levende ansiktene til de bildene og profilene jeg har liggende på pc-en min. Barn med vanskelige navn. Små vesener som nå har fått en mulighet på grunn av oss. Uten oss hadde ingen visst at de fantes. En mor fikk trillinger i februar. Hun hadde ikke nok melk til dem (hvem har vel det). I stedet for ga hun dem kokte poteter. Ikke SÅ fint. Vi kjøpte masse morsmelkerstatning, grøtpakker og zinksalve. Dessuten hadde vi med masse flotte klær fra Trøndelag til babyer. Trillingene er ikke med i programmet vårt, men de trengte akutt hjelp og fikk det.
Fire barn fikk pakker av faddere. Øynene deres skinte. Siyabonga hadde skrevet at han elsket å tegne, men de hadde ikke råd til ark. Han fikk tegnebøker med fargestifter til. Et gladere ansikt har jeg ikke sett. Han får også nye sko, for de gamle hadde ikke hælkapper. 
Vi lekte leker: tautrekking og potetløp. Voksne og barn, prester og høvdinger deltok. Jeg sang “Tordivel, tordivel” av Inger Hagerup med tordivelstemme (lignet noe på Snipp og Snapp, som jeg dubber i norske tegnefilmer) De spurte om det var Norges nasjonalsang. Jeg må innrømme at jeg var fristet til å si ja.
Prosjektet vi har begynt på er ingen håpløs affære. Det kommer ikke ut av kontroll. Her er mye å gjøre, men vi er alle enige om å gå sakte frem. (sørafrikanere vet ikke hva fort er uansett). Vi vil ikke sette for store mål. Vi har funnet en ypperlig form.
Historien om vår reise i KwaZulu-Natal:
De som er med:
Ragnhild: Raudhåra, norsk reiseleiar Mari: Kunstig, raudhåra, norsk skodespelar Aage: Tvangsmedvorten cellospelar Aslak, Stinius og Scott: Tvangsmedvortne born Lise: Barnehageeigar frå Fredrikstad Fredrik: Det same Anne Grete: Venen deira og lærar Hiram: Irsk prest som styrar ein barneheim med 36 av våre born saman med Khethiwe, ei svart, ung jente. Aurelia: Fantastisk svart Moder Jord, med hjarte av gull og mykje humor Reverend Zulu: Viktig brikke og styreleiar av Norwegian foundation og annet. Ein Zuluhøvding: Hennar Majestet Dronninga, med skaut og gulltonn.
Først ankommer vi Hiram. Barnehjemmet står ferdig samme dag. Våre barn skal få oppfølging, mat, hjelp til lekser og så videre her. Kethiwe overtar ansvaret når Hiram flytter til Irland i september. Det blir spennende å se hvordan det går. Hun er meget søt og flink. Mange barn hopper frem i det de kommer fra søppelhjemmene sine. De får klær og sukkertøy. Den minst gutten har ingen klær. Han får på seg siste skrik fra H&M. For å si det sånn: Det så helt annerledes ut da vi dro derfra. Det var omtrent som en reklame for United Colors of Benneton.
Kethiwe forteller at Lises barn er blitt kidnappet av faren. Han trenger 180 rand i måneden (barnetrygden) til fyll og annet gøy. Vi møter moren, som får klær til de andre barna og et løfte om hjelp til å finne sønnen sin. Hun er stor, varm og ulykkelig. Fordi hun er analfabet er hun blitt oversett av politiet. Lise får skjelvende underleppe. Senere får hun møte en annen gutt hun gjerne vil hjelpe og gi gavene sine til, i påvente av å finne den andre gutten. “En gutt fra eller til” sier Lise, som har en sønn hjemme og helst vil adoptere alle sammen.
Vi drar til en skole hvor vi i utgangspunktet bare skal se på lokalene. Her går det 52 barn i hver klasse, og hver klasse har én lærer. Gaustad neste, sier jeg bare. Vi har noen barn på denne skolen, blant annet et tvillingpar – Sandile og Zandile, henholdsvis gutt og jente. Litt vanskelig å vite hvem de roper på, kanskje? Hennes største ønske var en dukke, og det fikk hun. Han får en penn. Læreren sier de er ekstremt fattige. Jeg gir dem en pose med klær, og de blir målløse og alvorlige. De vet ikke hva de skal si. Karis, Lisas og Magnes barn fikk jeg hilse på. Jeg forteller dem navnet på fadderne deres. De kan si “Norway”. Det ordet vet de betyr hjelp. Idet vi skal gå, hører vi sang. Skolekoret har stilt seg opp. Tynne, små barn med gusjegrønne uniformer vugger i takt og synger. Lærerinnen har tatt på seg silkeskjørt og høyhælte sko for anledningen. Kraften og gleden i disse barnestemmene kommer jeg aldri til å glemme. Rytmen deres og stoltheten over å være zulu ga meg virkelig håp om at de skal komme seg frem. Jeg tenker på våre norske, puslete tredjeklassinger som ikke tør heve stemmen. Surt synger de også. De synger “Jeg gikk en tur på stien”, og den blir litt stakkarslig i forhold. Men den norske nasjonalsangen “Tordivel” gjør lykke. At jeg kan plystre med to fingre i munnen, er det morsomste de har sett. De skoggerler!
Så kommer det store møtet, som skal bli dagens høydepunkt. Vi møter Aurelia og barna i hallen. De kommer fra skolen og får tennisballer, leker og annet. Anne Grete får møte sitt barn. Hun får masse fint og vi helst bli med til Norge. Bestemoren hennes holder senere en rørende tale (tolket fra zulu) på vegne av alle bestemødre om hvor takknemlige de er. Så dekkes det opp med kylling og brød fra et spinkelt budsjett. Vi treffer Reverend Zulu, en flott mann. Han gir meg et papir der det står: “PROGRAM”. 16 innslag er notert. Det aner meg at dette også blir annerledes enn forventet. Det nytter ikke å planlegge noe her. Det skal danses, synges og bes. Det skal holdes taler av Hennes Majestet, elever, Aurelia, bestemødre, Ragnhild og meg! For fanken, jeg kan vel ikke holde tale! På engelsk. Oversatt til zulu. Stakkars tolk!
Alle “dei som er med” blir plassert på et podium. Seansen varer i to timer. Alle barna sitter som tente lys. De svarte i ærefrykt, mine i vantro. Den ene sønnen min holder på å tisse i buksen, men er redd for å fornærme høvdingen. Høvdingen, Nkosi, er en helt vanlig dame. Jeg liker henne. Det kan umulig være lett å være zulu-høvding. Hun gir oss disse nålene; sirlige perlearbeider med flagg fra Norge og Sør-Afrika. Hun gjentar det alle de andre sa; at de er så lykkelig, og at vi er sendt fra Gud. Jeg tenker på hvor gjerne de norske misjonærene ville ha hørt disse ordene. De kom for over 100 år siden, og på 25 år greide de å omvende én. 
Jeg blir plutselig litt redd for at vi ikke skal greie å innfri forventningene deres, noe jeg på en stakkarslig måte stotrer frem i den improviserte talen min. Hvor er “TV2 hjelper deg” når du trenger dem? Jeg hadde virkelig trengt dem der!
Reverend Zulu viser oss et lokale rundt hjørnet, der “dei frå Fredrikstad” får lyst til å male og snekre og flytte inn med DoReMi-barnehage, avdeling Zululand, med en gang. Aurelia vil kunne bruke hallen om ettermiddagen uten å vær redd for tyverier. Det blir også plantet et tre utenfor. Et febertre. Hvis det vokser opp, får det flotte orange blomster. Hvis ikke det vokser opp, er det ikke så rart, for rundt treet lå det tomme potetgullposer og geitebæsj. Men symbolhandlingen var fin!
Plutselig blir det mørkt i Sør-Afrika. Pang! Ingen kan se noe og jeg kan tisse bak en bil. Dagen etter handler vi inn baljer, såper, kluter, kopper, mat og annet utstyr. Vi skal på hjemmebesøk til mine barn. Men før vi drar dit må vi se på enda en skole. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg tror det var for å vise oss grønnsakshagen. Den var faktisk fin. Hjelp til selvhjelp. Et oppløftende syn.
Når vi skal haste videre kommer gudhjelpe meg kylling og brød inn fra venstre igjen. Vi går gjennom lister som våre to hjelpearbeidere har skrevet, lister over hvilke barn som trenger hva. De snakker så lavt at jeg ikke hører hva de sier. Alle de ti lærerne kommer inn. De har pyntet seg. Jeg kjenner at jeg må tisse igjen. Helt typisk. Hva alle de 350 elevene gjør er ikke godt å ane, før de plutselig begynner å synge utenfor vinduet. De har stilt seg opp i kor-rekker igjen. Da hører vi enda mindre av hjelpearbeiderne. Jeg legger øret helt inntil munnene deres, men må så forferdelig på do at jeg MÅ ut. Det kunne ikke passet dårligere. Jeg sniker meg forbi lærerne, forbi de vuggende rekkene av 350 syngende zulubarn i stygge uniformer, og setter meg bak bilen fem meter unna. Må man så må man. Teen renner nedover, gjennom korrekkene. Mot de som sitter i møtet med hestehviskerne. Livet er absurd. Et stereoanlegg blir satt på, og en liten, konsentrert gutt begynner å danse. Han har tydeligvis sett Michael Jackson. Ikke live, antagelig, men han danser som ham. De andre 349 klapper og ler. Jeg spør Aurelia om jeg kan danse med ham. 350 barn får bakoversveis, i den grad det er mulig, for de har alle helt kort hår. Men når en middelaldrende, hvit kvinne danser discodans med innslag av Anitras magedans, tror de ikke de ser riktig. De får i hvert fall ledd!
Jeg får vite av Aurelia etterpå at guttens far nettopp har knivdrept moren og soner 15 år i fengsel. Nå bor han hos de arbeidsløse besteforeldrene. Jeg ber om å få ham inn som nestemann i prosjektet. Vi drar for å besøke barna “mine”. Hos den første er det en sliten bestemor med en senil ektemann, hunder, katter og våre fadderbarn. Alle er med hos oss. Vi gir dem klær og baljen med mat og såpe. Jeg leser afrikanske sagn for dem, mens Aurelia oversetter. Hun er et eventyr i seg selv! Bestemoren gjemmer hodet ned i blusen, for hun hulker hele tiden. Aurelia kjefter på henne og sier at hun ikke må oppføre seg som en skillpadde når hun får besøk. Så ler alle sammen.
Man kan høre folk fortelle og se bilder på tv. Men å VÆRE der er helt annerledes. Man blir så utrolig grepet. Man får lyst til å selge huset sitt, reise ned og hjelpe alle. 
I det neste huset vi kommer til, er kulissene annerledes. Våte klær ligger til tørk på en kaktus. Det ser ut som et utenomjordisk juletre. Den runde jordhytten, som er en typisk zulu-bolig, sånn som de er tegnet i Lille-svart Sambo-bøkene (før de ble forbudt, er 25 kvadratmeter stort. Der inne er det fem plakater, fire skjeve hyller, en seng og et kjøleskap med ti par sko oppå. De bor ti stykker der. Fire sover i sengen, resten ligger på gulvet. Jeg tenker på hva mine barn ville sagt til en konstant campingtur på jordgulvet.
Det tredje stedet bor Valencia på 14 år Hun ble skilt fra sin HIV-smittede 3-årige bror i mars. Dette er første gang de møtes etter dette fordi de bor så langt fra hverandre. Hun får ikke gå i hallen til Aurelia fordi det er for lang vei hjem i mørket. Hun er for pen, og kan bli voldtatt. Valencia blir litt trist når broren ikke kjenner henne igjen, men han trives hos henne. Vi gir henne nye sko, en rosa puse-jakke og et par bukser. Hun fryser om natten og Aurelia lover henne to tepper hun har fått fra Den katolske kirke. Det mørkner og vi kjører Aurelia hjem. Vi gir henne penger til telefonregningen. Telefonen har vært død i flere uker. Vi gir hennes også penger til frø. Hennes livsgrunnlag er gartneriet hennes, hvor hun blant annet har tomater, kål og blomkål.
På veien tilbake til hotellet summerer vi opp det vi har kommet frem til. Lise og Fredrik vil ta seg av barnehagebyggingen ved den nye hallen. Reverend Zulu med styre må legge til rette alt for dette. Det er stor mulighet for at de kan komme tilbake neste sommer og jobbe på dugnad. På en måte må og bør vi kreve ting av dem også, så det ikke bare blir vi som gir og gir og de som sitter på baken og tar imot. Bedre å være føre var. Det er best for alle.
Ragnhild (uten henne hadde ingenting gått) og jeg fant ut at vi holder frem som vi stevner og satte opp 5 punkter:
1. Mat, klær og skole til barna 2. Sexualundervisning og opplysning om HIV/AIDS 3. Sport. Rev Zulu var ellevill over de 100 fotballt-skjortene de fikk av BAMA. Vi skal lage turneringer mellom skolene. Det er veldig fint med slike aktiviteter. 4. Musikk, eventyr, tegning = stimulering, hver lørdag 5. Få tak i en hjelpearbeider som kjenner byråkratiet og skjemaveldet. Fødselsattester, registrering og dødsattester. Vi må la staten overta ansvaret for barna slik at vi kan hjelpe flere. I tillegg til dette skal det være en ajourføring, slik at vi hele tiden vet hva som skjer med hvem. God kommunikasjon og fortløpende tilbakemeldinger er viktig.
Rett før gaten stengte på Durban flyplass stod vi der med hver vår håndbagasje. Alle de andre 120 kiloene var borte, men hjertene og hodene våre var fullere enn noen gang. Du skulle ha vært der!
Klem fra Mari