Julen er kommet til Eshowe. Svette julenisser i neonlys med slede og reinsdyr. Helt merkelig.
Været er som i april hjemme. En dag med tåke, regn og 12 grader, neste dag kjempevarmt. Bjørnson ville ha valgt seg november hvis han hadde kommet fra Sør- Afrika. Men det gjorde han ikke.
Jeg kom ned hit for ca fjorten dager siden sammen med Aslak (14 år), Sissel og Annik. (uten alder). Siden da har tankene og konsentrasjonen vår vært her. Da får det heller være at fru Orderud sier hun har lyst til å drepe flere. Her nede reddes det liv.
Silvia og Julie har gjort en fremragende jobb. De har bl.a. fått i gang HIV-testing av fadderbarna våre. Det gjaldt å få bestemødrene deres til å TØRRE! 45 ble testet, nå vil 45 til. De hvite er veldig overrasket. De trodde aldri vi ville få det til.
Nå har vi dessuten begynt med bomber med soya-/vitamin-/protein-grøt til alle, laget spesielt for HIV- positive, så motstandskraften deres skal bli bedre.
Og vi har greid mer. Silvia og jeg har nå presset de bleke kroppene våre inn på Sosialkontoret og inn på Folkeregisteret. Ingen av disse kontorene regnes som Drømmeland. Tror de som jobber her er enda mer upopulære enn parkometervaktene. Det er tusen bestemødre, tanter, mødre i vårt prosjekt som har gitt opp kampen. De har nærmest slitt hull i benkene på venteværelse. Men de har måttet reise hjem med uforrettet sak. Så de har ikke id-papirer på barna.
På en av mine mange hjemmebesøk spurte jeg bestemoren hvorfor hun verken hadde id-papirer til sønnen eller sønnesønnen. Sønnen hadde de gravd ned i hagen da han døde i fjor, 33 år gammel og svigerdatterens familie ville ikke gi henne barnebarnets id-papirer fordi de ikke hadde fått noen ku.
Neivel. Dette syntes jeg kanskje hørtes litt pussig ut. Etter forklaringen hennes tenkte jeg på hvordan det hadde gått i Norge hvis alle alenemødre skulle forlange en ku av barnefaren. Vi hadde måttet bygge mange fjøs da. På ymse steder.
Men bestemødrene har krav på stønad.. De må bare vite hvor de skal henvende seg. Dette vil de nå få hjelp til. Av de som valgte landets mest upopulære jobb. Høvdinger og underhøvdinger vil få hyppige besøk fremover av oss og de zulusnakkende, fattige bestemødrene.
Torsdag henter vi nemlig sosialarbeiderne opp til hallen vår og lar dem møte de foresatte der. Og registrere dem. Med og uten kuer.
Apropos hente folk opp: Vi fikk jo legen hjem til en 13 år gammel gutt med hofteproblemer. Han kunne blitt bra med to operasjoner. Alt var bestilt. Men bestefaren avlyste i siste liten. For det var åndene som hadde tatt plass i guttens kropp og da skulle det fortsette å være sånn.
Zuluhøvdingen må få ordnet opp i dette. Gutten kan ikke være krøpling resten av livet pga bestefaren. Vi får håpe de ikke praktiserer voodoo her. Hvis vi plutselig ligger døde, kan det i så fall være denne bestefarens feil (en ledetråd for politiet).
Vi har vært hjemme hos ca 200 barn. Noen har det helt forferdelig. I dag besøkte vi for eksempel en familie på fem. Pga regnet, lekk tak og oppsmuldret leirevegger, var huset tre minutter fra å falle sammen. Allerede nå rant vannet inn i strie strømmer. De sov bare på tynne sivmatter på leiregulvet, innsatt med kudritt. I midten av de oppblødte sivmattene, var det et lite bål med kullrester fra middagen deres: en forferdelig grøt, samp, som er en krysning av maismel og surmelk. Det er dette de spiser mest her. At hunger er den beste kokk, er bevist her nede. De synes den smaker godt.
Legevenninnen min prøvde forresten å beskrive hvordan AIDS-medisinen smaker. Jeg har aldri sett et så vrengt ansikt. Det nytter verken med banan- eller mentholmak der. Den smaker omtrent som cyanid. Enda en grunn til å bruke kondom.
Jeg spurte tolken hvor mye det ville koste å kjøpe et nytt hus til denne familien.
Da jeg ga bestemoren de 700 kronene dette ville koste, revnet hun helt av følelser. Hun danset og klappet med armene over hodet, samtidig som hun strigråt. Å oppleve denne enorme gleden er svært, svært rørende. Det er disse øyeblikkene som gjør arbeidet så vanvittig givende.
Vi spør dem alltid om å få se kjøkkenet og der de sover. Disse to tingene avslører alltid tilstanden i heimen. Veldig enkelt her nede. Kjøkkenet er stort sett et lite bål og soveplassen strandmatter ved bålet. (Jeg er for så vidt glad for at det ikke kommer noen uanmeldt hjem til meg. Mattilsynet ville nok ha godtatt det, men ikke ryddepolitiet, så jeg kan bare holde kjeft.)
Noen har faktisk senger. Men når en familie på syv likevel velger å sove på kjøkkengulvet der det står tomflasker, tomme vannkanner, toalettpapir, maisrester og bøtter overalt, er det ikke bare fordi de ikke har hørt om rydding. Men fordi noen har dødd i denne sengen. De kan aldri ta denne i bruk mer.
Det er uforståelig for oss, men helt greit for dem. Zulutradisjon. Jeg må ikke spørre en gang. Jeg bare lurer på hvorfor de ikke flytter den døende et annet sted før det er for sent. Og jeg tenker ikke da på vedskjulet.
Det finnes mange kompliserte skjebner over alt. Vi kan ikke alltid gripe inn.
Forrige fredag reddet vi en jente, Mbali, ut av et forferdelig fosterhjem. En ting er når du står som 15 år gammel jente helt alene i verden med den 3 år gamle AIDS-syke broren din. Du blir revet vekk fra ham. Neste gang du ser ham, kjenner han deg ikke igjen. En helt annen ting er å bli plassert i et fosterhjem med tre eldre fosterbrødre, som er overgripere. Fostermor slår deg og du tror du er gravid. I tillegg har fostermoren solgt barndomshjemmet ditt og tatt pengene, så fremtiden din er klippet bort.
Mbali hadde forandret personlighet siden sist jeg så henne. Fra å være et rosa sukkertøy, var hun nå kledd i grått, barbert på hodet og deprimert. Rektor fortalte oss at vi måtte hjelpe henne ut av hjemmet. Men det måtte kløkt til. Vi måtte høre fostermoren si at hun ønsket henne bort. Først da hadde vi rettslig mulighet til det.
Aurelia (hun som er årsaken til at jeg er her), var den eneste som kunne klare det. Jeg måtte være vitne.
Fredag kveld dro vi inn i det mest kriminelle området sammen med to menn og to kvinner i svære biler. Aurelia ville ikke dra uten beskyttelse til et sånt sted. Det plaskregnet og denne sorte, fantastiske kvinnen viste seg fra den siden jeg liker aller best. En krysning mellom Moder Theresa, Nelson Mandela, Tor Erling Staff og Githa Nørby. Utenfor i bilene satt de fire og ventet. De syntes det tok for lang tid og var redde for at noe galt hadde skjedd.
Det hadde det ikke. Jeg satt der inne i sofaen med hele søskenflokken, tre skumle brødre med armene på brystet og en mor som glefset mens hun snakket.
Men Aurelia greide å prate disse menneskene helt rundt. Så det fosterfamilien ønsket til slutt var et godt liv for Mbali, og at hun fikk bo hos Aurelia. De sa det på zulu. De sa det på engelsk. De ga slipp på leketøyet sitt, fosterpengene og den store matesken Mbali har fått av oss hver måned.
Hele seansen tok en time. Vi reddet henne ut av fengselet. Men hun trenger fremdeles hjelp etter det hun har opplevd. Aurelia skal også anlegge sak mot hun som solgte hjemmet hennes.
Etter oppslaget i Dagbladets Magasinet og God kveld Norge i TV2 har vi fått 50 nye faddere. Og flere strømmer til. Det er fantastisk flott!! Jeg ønsker alle hjertelig velkommen. Samtidig som jeg ser at arbeidet og prosjektet vårt blir større og større. Vi har rykket nærmere Rotary, deres erfaringer og administrasjon. Det er et kvalitetsstempel å få være med dem. De er flotte menn med oppbrettede skjorteermer, glimt i øyet og store hjerter. Sånn som det ser ut nå, skal vi danne en paraplyorganisasjon, der Zulufadder og Eshowe Rotary skal være likeverdige. Samtidig som Zulufadder får beholde sin struktur og den personlige kontakten med fadderne, som jeg synes er viktig.
Vi har mottatt så utrolig mange hilsener, gaver og henvendelser fra Norge, som gjør livet mye lettere for oss. Tusen, tusen takk!! Jeg vet ikke egentlig hvordan jeg skal få takket nok. Takk også til Siri som tar seg av regnskapet i Oslo (håper hun ikke angrer) og Hanne, som distribuerer julekortene.
Julie kan navnet på de fleste barna. Veldig imponerende. Jeg har gitt opp det. Det får holde at jeg kan si at jeg liker å skrelle poteter på zulu.
Silvia har funnet sin rette plass her. Hun stortrives. Det er 25 som ønsker å komme ned som frivillige hit. Plutselig har vi for mange som vil komme. Samtidig. Er det noen som vil komme i begynnelsen av desember og feire julen her, forresten? (Kanskje litt kort varsel?!)
Men vi må hele tiden videre. Når vi har nådd ett mål, må vi vurdere hvor vi står og velge riktig vei. Det er ikke alltid lett. Men vi prøver så godt vi kan!
Novemberklem fra Mari