Inn i Eshowe med norsk tempo og optimisme for å redde barn fra sult, uvitenhet og apati.
Dette er store ord. Og det er et stort arbeid. Til tross for dette er vi kommet et godt stykke på vei. Siden august har Silvia, Julie, Silje og jeg (jeg er nå i Norge, men drar ned gjen i november) jobbet hardt for å få til det vi nå har oppnådd. De foreldreløse barna står øverst på listen, så kommer de med en forelder, men som er arbeidsløs.Hver uke kommer nye barn til på listen. Nøden har ingen grense. På grunn av AIDS.
Vi har pusset opp den store hallen,som fungerer som et samlingssted, et slags samfunnshus. Der får våre barn (for øyeblikket 262 stk) mat to ganger om dagen og en mateske hver mnd til seg og familien. Det er mat for 163 rand = 160 kroner. Noen familier får flere esker, ettersom hvor mange de er. Denne skal fungere som permanent SFO. Med bl.a. tilbud om leksehjelp.
Nå har vi knyttet til oss en mann, som er utøvende og lærer i drama, dans og tegning. Dette er perfekt og akkurat i tråd med våre ønsker. Gjennom kreativ tfoldelse lærer barna å uttrykke seg. Han kommer selv fra området og vil gi barna her den muligheten han ikke fikk om barn. Det fungerer suverent!! Vi er veldig glade for det. Denne undervisningen er også “lifeskill-training”-basert. Han gir barna undervisning i livets harde virkelighet, holdninger, HIV, og pøser på dem med optimisme, som det ikke har vært for mye av.
Vi har også en samtale på gang med Barnekunstmuseet i Oslo, som ønsker seg tegninger og tekst av barna våre til en utstilling neste år.Jippi! (selv om jeg får LITT prestasjonsangst).
Vi har fått bygget en barnehage, DO RE MI, som Fredrik og Håvard i Do re mi i Fredrikstad bygget på åtte dager!! 15 barn kommer hit hver dag. De leker, ynger og lærer engelsk. Da denne sto ferdig begynte mye å skje. Det var uforståelig for zuluene at det var mulig å bygge så fort. Ikke minst overrasket de seg selv, de 7 zuluene som hjalp til. De fikk bl.a.kjøretimer og sertifikat i lønn. De ser at det nytter hvis man står på. Langsomt men sikkert forstår barn og voksne i området dette.
Vi har besøkt nesten alle barna våre hjemme. Det er nyttig lærdom. Zuluene bygger i helt tradisjonell stil: Runde leirhus med stråtak. I enkelte hjem er det helt forferdelig. De ligger rett på gulvet, de har ingen tepper og kjøkkenet er bare en liten grue i midten av rommet. Maten ligger ved siden av sengen.
På skolen skal vi nå gå inn med engelskundervisning. De kan minimalt. Det er 60 elever i hver klasse med ÉN lærer, så det er kanskje ikke så rart. Fordi vi har fått 100 000,- fra Norske Skog, kan vi gå tungt inn der med undervisningsmateriell. Vi har allerede pusset opp et rom skal brukes til bibliotek og kjøpt inn tv’er.
Så kommer vårt samarbeid med Rotary, Eshowe. Det kan bli en veldig nyttig samarbeidspartner. Og er det allerede. De skal bygge en hall rett i nærheten av barnehagen, til toaletter og en større barnehage. Her skal det også innredes et kontor og et klasserom der også de voksne skal få den undervisningen de trenger. Hvordan få trygd, ikke kjøpe ting på kreditt, hygienetiltak osv. Rotary føler jeg er et kvalitetsstempel for oss. Vi kan også ta i bruk deres kontaktnett på f.eks.sosialkontorer, vann- og avløpsetaten bare for å nevne noen av de store ulvene vi ikke har sjanse mot uten hjelp fra dem.
Nå det aller viktigste. Nemlig AIDS. HIV og AIDS er stigmatiserende. Det har vært et ikke-tema. Men alle rammes av dette. Det finnes snart ikke noen igjen mellom 30-50 år. Vi har villet komme innpå befolkningen, få deres tillitt, for igjen å få bestemødrene til å la barnebarna teste. Kun gjennom testing, rådgivning, medisinering og oppfølging er dette mulig. Hver lørdag får bestemødrene komme sammen hos oss. De får te, kjeks og hekletøy. Gjennom denne sosiale settingen har vi langsomt fått dem til å forstå at vi er der BARE for å hjelpe dem. Vi vil ikke ha noe igjen. Vi testet tre av barna. De var hiv-positive. Vi brukte 8 timer på sykehuset for hver av dem. Vi brukte penger på buss og mat. Dette har ikke bestemødrene hverken råd eller tid til. De har 8 andre barn som venter hjemme. Og ingen penger. Vi har penger. Og kontakter. Gjennom vennskap med leger på sykehuset, søknader og møter, har vi nå fått i stand en ordning med at sykehuset kommer til oss, når ikke vi kan komme til em. Vi bor i den byen i det distriktet i det landet på jorda der flest er smittet…
Det føles så vanvittig givende å nå sine mål. Spesielt når målet ligger i å hjelpe andre. Det er viktig å ha en kontinuitet i Afrika. Defor trenger vi også flere frivillige. Når jeg drar ned i november nå,så tar jeg med meg to nye. Vi har mange planer i hodet. Noe tar kort tid å gjennomføre, noe tar lang tid, men jeg gir meg ikke.Vi hjelper et brøkdel av de som trenger det. Men det er bedre enn ingen del! Og hvis alle tok hver sin dal i Afrika, så ville verden ha sett helt annerledes ut! Hilsen Mari