Det skjer mye i 2012

2012 er allerede et spennende år for oss! Mye skjedde i 2011, som gjør at brikker har falt på plass.

Det blir aldri kjedelig i Afrika! Uforutsette ting spretter opp som troll av eske. Det gjelder å tenke fort og holde hodet kaldt. Problemstillinger vi ikke møter i Norge blir svære hindere vi må klare å forsere.

Jeg leste en artikkel i A-magasinet for noen måneder siden om 50-år gamle damer, som vil gjøre noe for andre når deres egne barn er ute av hjemmet. De arrangerer loppemarked, selger lodd, strikker sokker og mobiliserer hele bygda, reiser ned til Afrika for å redde barn og voksne. Og reiser hjem igjen. Så går alt skeis. De har gjort en FORMIDABEL innsats, men det hjelper ikke alltid på sikt, for afrikanerne har sine egne uskrevne lover og regler, tradisjoner og oppfatninger. Derfor - hadde det ikke vært for Silvia og Nick, så hadde det ikke vært noe Zulufadder. De har kjørt skuta gjennom skjærene og rett frem.

MEN hadde ikke fadderne, sponsorene (og kanskje JEG også) vært her,  så hadde det HELLER ikke vært noe Zulufadder! Så hurra for oss alle sammen!!

GRATTON

Vi har nå startet Gratton skole for fullt. Dette har jeg skrevet noen ganger, merker jeg. Men nå er rektor og flere lærere skiftet ut. Det foregikk ikke i stillhet, for å si det sånn. Men alt må være 100 %, ellers går det ikke. Vi har bygget et internat, med plass til 40 barn. Noen er Zulufadderbarn, andre kommer utenfra og gjør at pengestrømmen flyter.

For å være på den sikre siden har vi satt opp moduler, og HVIS noe skulle skjære seg, har vi ikke tapt huset. Da klapper vi bare sammen huset og tar det med oss.

Klasserom har blitt sponset av flere nordmenn og vi er evig takknemlige for dette! Vi hadde en flott åpning av et klasserom i dag! Femte klasse fikk nytt klasserom av familien Hamre i Norge, i Mette Hamres minne. Kari og Julie tok turen fra Norge for å være med på åpningen. Tusen takk til hele familien!

En av tingene vi VIRKELIG skulle ønske at vi hadde hatt mer tid til å gjøre, er å legge ut takk, bilder og oppdateringer på hjemmesiden. Men på listen med 300 ting som skal gjøres, virker direkte hjelp for barna så mye mer prekært i øyeblikket! Men store og små bidrag er lagret på disker og i hjerner, så EN gang skal det komme ut og frem. Her hjemme håper jeg at skriftlige takk har nådd postkassene. Det er min ambisjon i hvert fall!

Silvia har opprettet en Twitterkonto. Hun legger ut bilder og oppdateringer mens hun er på stedet. Utrolig mye enklere, selv om internett ikke virker i alle dalene vi er innom i løpet av en uke.

TRILLEBÅR OG RUGEKASSEKOKER

Geniale ting og svært nyttig for «Gogo» (= bestemor). Som bil og mikrobølgeovn for oss.

De slipper å frakte ting på hodet langan lei, og sparer dermed nakken. Dessuten kan det være vanskelig å bære en pakke te, en sekk maismel, oljeflaske, bønner og sukker på hodet SAMTIDIG. Vår mateske inneholder blant annet dette. Vi har fått en svært god avtale på irrgrønn trillebår. Alle blir kjempeglade.

Wonderbag (rugekassekoker) er en svært dekorati vattert bag, som fungerer som «rugekasse» for gryter. Noe a la slik vi puttet risengrynsgrøten inn i dyna, så den kunne koke videre. Familiene sparer ved, penger til elektrisitet, i tillegg til å være miljøvennlig.

Du finner begge disse produktene i netthandelen vår.

UNIVERSITETET

Vårt første Zulufadderbarn er kommet inn ved universitetet! Enestående. Hun får den hjelpen hun trenger fra oss og får lån av Staten fordi ingen hjemme hos henne har inntekt. Hun vil bli regnskapsfører.

LEGER UTEN GRENSER

Vi har fått til et fint samarbeide med Leger Uten Grenser. De er meget behjelpelig med å teste våre barn og voksne for HIV. De har allerede vært i alle områdene våre, og testet flere hundre personer. Heldigvis er de aller fleste barna som blir testet negative.

SØLVGUTTENE

Den som ikke har sett opptaket fra da Sølvguttene besøkte Zulufadder, må gå inn på Youtube.com og søke på ”Zulufadder Sølvguttene” (evt klikke på linken helt nederst i nyhetsbrevet). Jeg var lei for at jeg ikke fikk med meg denne forestillingen. Koret var på turné i Sør-Afrika i februar og stakk innom oss på veien. Zulugruppene våre sang og danset og sammen sang korene ”Nkosi Sikhelele Afrika”, den sør-afrikanske nasjonalsangen. Men størst av alt var da Sølvguttene sang en zulusang som de hadde lært tidligere på turnéen. Da tok det fullstendig av. Bestemødrene bare MÅTTE DANSE og taket i hallen nærmest revnet av jubel! Uansett hvor jeg gikk da jeg besøkte Zulufadder et par uker senere, til og med i den trangeste bortenforliggende dal, hadde de enten vært med på eller hørt om den største begivenheten i manns minne; da Sølvguttene tok Zuluene med storm.

Alle de norske korguttene hadde tatt med seg klær, fotballer, tegnesaker til barna våre, i tillegg til alle klemmene de fikk donert til all fansen! Håper og tror at det ble en opplevelse for DEM også!

Det er viktig med INSPIRASJON! Zulubarna våre og familiene deres sulter ikke lenger. De har fått mat en stund av fadderne, så de ligger ikke under sultegrensen. Silvia fikk det bevist for noen dager siden. I et møte på sykehuset i Eshowe kom det frem at de har registrert at de ikke har NOEN underernærte og FÅ syke barn fra våre distrikter! Hurra! 

Familiene vet nå også å dyrke sine egne jordlapper. Og når man ikke er sulten er man også mer mottakelig for kunnskap og mer åndelige ting. Sport og kultur er viktige ingredienser. Men vi stopper ikke å hjelpe flere. Det er hver dag noen som mister en mor eller far. De skal tas inn i organisasjonen vår så lenge vi får nye faddere!

PERLEARBEIDENE

Dette har vært en fin inntektskilde både for bestemødrene og oss. Spesielt i 2011, da vi solgte nesten 70 000 rosa sløyfer til Rosa-sløyfe-aksjonen både i Norge og på Island. I tillegg til HIV-Norges bestilling på røde sløyfer.

Vi har hele tiden vært nøye med å kjøpe perlene selv. Både for å holde kontroll på hvor mye som skal kjøpes og ikke minst HVA som skal kjøpes. Bestemødrene har ikke nødvendigvis peiling på norske farger og hva som selger bra her. Smaken vår er ofte veldig forskjellig.

Men tror du ikke bestemødrene hadde tatt seg en liten «husmortur til Durban»? De hadde tjent penger på de rosa sløyfene, og tok lokalbussen til Durban. Stolte hadde de nå laget enkle armbånd i forskjellige Afrika-farger og materiale. Vi hadde bestilt «noen» perlearmbånd, men ikke spesifisert hvor MYE «noen» var. Gledesstrålende sa de at «Nå har vi laget 25.000 armbånd!»  

"Hva?"

94,5 kilo perlearmbånd. Og fotsmykker, som faktisk ble ganske lekre. Kanskje mest for de rundt 20 år. Men vi på 55 kan jo PRØVE å gå med det og se hva som skjer!

Uansett! 94,5 kilo får vi ikke med oss til Norge!

«Men, Mari, du skal jo ta fly!?» «Ja, men 94,5 kilo er MER en hva mannen din og barnet ditt veier til sammen. Jeg klarer jo ikke å bære DEM til Norge.»

Da forstod de det. Men NÅ har vi funnet ut geniale måter å sette disse armbåndene sammen på, så vi kan selge vennskapsbånd til halve Norges befolkning. Bilde av zulubarn/bestemødre og et håndkrevet navn festet til tre og tre bånd. Genialt (synes jeg selv). Vi MÅ da kunne klare å få solgt disse forskjellige steder!! Bare si fra hvis du kan ta imot noen og selge på et kreativt sted!

Har bl.a. tatt kontakt med en motedesigner, som jeg skal ha møte med i denne uken. Spennende.

UNIFORMSKRØLL

Det er NOE som går litt tregere enn andre ting. Uniformsregistreringsarbeidet er ett felt der det lugger litt.

For det første kommer dette rett før jul, da alt annet også skal gjøres. ( Dette kjenner vi til fra Norge, men i Afrika er ikke pynting av tre og julekakebaking så høyt prioritert). Vi har barn på mange forskjellige skoler, alle skolene har forskjellige farger på uniformene sine, ikke alle barn har SAMME type kropp. Noen er tynnere/tykkere/høyere/lavere.  Ikke veldig overraskende. Vi TRODDE vi skulle unngå de verste feilene denne gangen. Vi hadde MANGE på saken, lister ble skrevet, krysset av, dobbelsjekket med barn, feltarbeidere og skoler. Til slutt hadde vi en ansatt BARE for å føre dette inn på dataen. Så var det bare å lukke øynene og håpe på det beste!

Stor var overraskelsen da en helt NY type feil dukket opp! Mange av guttene hadde fått SKJØRT istedenfor bukser! Det var altså krysset av feil på skjemaet. Men hadde ingen reagert? Når det stod BARE guttenavn og skjørt? Joda, de hadde vel lurt på det, men «it’s in the computer». Dette er det VANLIGSTE svaret vi får. Uansett hva det gjelder «it’s in the computer». Jeg skal JAGGU meg prøve og se om det holder i Norge også.

Det andre er SKO størrelser. Når et barn på 6 år står oppført med str 41 i sko, er det OGSÅ noen som burde ha reagert. Da er svaret (IKKE ”it s in the computer”), men at barnet på 6 år SVARTE SELV at han /hun hadde str 41… Nå hadde det seg vel slik at barnet ALDRI hadde hatt sko før, så det var ikke direkte lurt å stole på DETTE utsagnet.

Nå har det gått tre mnd og forhåpentlig går de fleste guttene i bukser! Og vi prøver igjen til høsten og ser om vi får det rett denne gangen :)

Når jeg tenker meg om, så hadde vi et tilfelle av «it’s in the computer» for et par år siden også, da en av våre ansatte kom på sykehuset for å fornye resepten med astmamedisin. Da stemte ikke personnummeret og navnet hans. De påstod at personnummeret tilhørte an annen mann og at han selv ikke fantes.

«Men jeg var her for to uker siden og da stemte navn og personnummer, dessuten står jeg jo her og lever». «Ja , men det spiller ingen rolle. It’s in the computer”.

Vi fikk ordnet det hos en privat lege. Litt av hvert å stri med.

ZULUBOK

Nå har Helene Uri, Eva Brænd og jeg levert inn zulubokmanuskriptet til Dreyers forlag. Den kommer i høst. Og det er IKKE siste gang du hører om den. Men tittelen er ”Zulu betyr himmel.” Og blir en PRAKTBOK, med over 100 vakre, rørende, morsomme, annerledes bilder! Helene besøkte Zulufadder for et par år siden og sammen har vi skrevet boken. Noe saklig, noe alvorlig, noe morsomt, noe spennende. Sånn som livet for øvrig.

TRENINGSKLUBB

Jeg startet bestemorklubb da jeg var der i august. TEAM GOGO.  Bestemødrene MÅ leve lenge, for de passer på barna våre! Trening er en viktig faktor for å holde blodpumpa i gang. Bestemødrene går og går. Lange avtander. Det er jo ingen som har bil og avstandene er lange. De går sakte. Og det får de ikke kondis av.  Men vi startet treningsprogram. Jogging, aerobic og yoga. De løper og spiller fotball. Og jeg var veldig spent på om de hadde fortsatt da jeg kom tilbake et halvt år senere. Det hadde de!

Jeg kommer første dag og finner 27 damer i såkalt DOWNWARDDOG yoga-posisjon ute på fotballbanen. Strake bein og håndflatene i bakken. Rosa forklær og turban. 45 til 72 år. Jeg blir lykkelig. Da har de allerede jogget en halvtime. Mange av bestemødrene er blitt tynnere. De har også (nesten) sluttet å spise sukker. 6 skjeer sukker i hver tekopp er det vanlige. De som haltet pga stiv hofte har sluttet å bruke stokk. Fantastisk. Jeg ser ned på føttene deres. De bruker fortsatt sandaler. Og vi som hadde kjøpt joggesko til så mange!

«Hvor er joggeskoene deres?» «Ånei, de er for FINE til trening, vi bruker dem bare til kirken». Haha. Typisk Afrikatanke.

Jeg lærte dem noen nye øvelser og de fulgte villig med.

Det ALLER gledeligste var likevel at de hadde opprettholdt øvelsen med å si fine ting til hverandre. Nå klemte de hverandre også og sa ting som ikke bare handlet om utseendet, men om indre egenskaper også. Jeg syntes bestemødrene var blitt ganske forandret. Åpne, initiativrike, spreke.

Jeg begynte også å lage en veggavis.  Tok bilder av sju av bestemødrene og intervjuet dem om dagligdagse ting. Laminerte og hengte det opp på veggen i hallen.  Alle ble så stolte! Barna stod i kø og leste. På den måten SYNLIGGJØR vi bestemødrene også. De holder hjulene i gang og må holdes frem som heltinner alle sammen. Men dette er også EKSTRATING, som ikke er livsviktige  og ikke så lett for Silvia å finne tid til. Derfor må jeg bruke lenger tid neste gang for å trene bestemødrene selv til å hjelpe hverandre med avis. Kamera har de ansatte.

NORWAY CUP

Vi har vært i kontakt med Norway Cup-ledelsen, for å se om vi kan komme med et team fra Zulufadder neste år. Mye skal falle på plass: norsk frivillighet, tid, logistikk, penger, mot. Dessuten er pass for foreldreløse barn er en lang prosess. Men dette ga en fin inspirasjon til guttene og trenerne deres. Det er alltid en avveining om det er lurt å ta barn fra fattige kår, vise dem hvordan vi lever her i Norge, for så å sende dem ned igjen. Jeg snakket mye med Frode Kyvåg om akkurat dette og han mente at det erfaringsmessig  ikke hadde så negative konsekvenser.

KALENDER, KORT OG VIN

Selv om vi nærmer oss sommerferie, så planlegger vi å lage en kunstkalender og nye vakre julekort før jul. Vi har fått et trykkeri til å sponse dette. Hurra.

Hva Zulufaddervin angår, så har vi ting på gang. Mer om dette senere når detaljer er klare.

DET STORE KUPPET

Departementet prøvde å kuppe alle de fantastiske feltarbeiderne våre. Vi har hittil mottatt noe støtte til lunsjen på hallen og litt til lønningene, og nå ville Dep. skrive kontrakt slik at pengene kunne bli betalt direkte til deres bankkontoer og ikke via oss.

Silvia og Nick ble innkalt til møte ca to timer kjøring fra kontoret for å høre om departementets planer. Stor var overraskelsen da de BARE snakket på Zulu. I tre timer. Nytt møte to uker senere. Også det på Zulu.

De ti feltarbeiderne blir også kalt inn på møter: to timers kjøring EN dag og fire timer DEN andre. Hele dagen må de være der. Og enden på dagene er at de skriver under på en kontrakt med departementet, der det også står at de ikke kan jobbe for noen andre! De skjønner ingenting og ringer desperat og forteller. Vi skjønner ikke noe heller, men beroliger med at de skal selvfølgelig jobbe for Zulufadder fremover og at vi ikke kan klare oss uten dem.

Silvia og Nick har møte med sosialarbeiderne og blir fortalt at det er Zulufadder som må finne nye feltarbeidere – ikke dem. Vel, vi er ikke helt enige i den saken… Dette skal vi fikse på et vis. Vi vil riktignok muligens ikke motta noen penger fra departementet, men vi gir ikke fra oss våre flotte ansatte. Uansett. Da får vi heller finne de pengene et annet sted.

På møtet blir i tillegg våre ansatte fortalte stygge løgner. Det ble påstått at Zulufadder bare utnyttet de ansatte og at vi løy når vi sa at vi ikke mottok penger fra den norske stat. Vi var STEINRIKE! Gid det var så vel… da kunne vi ha hjulpet enda flere!  

God forsommer fra Mari