Et opphold blant Zuluene...

gjør alltid noe med en...

KONTAKT OG ANERKJENNELSE

Først og fremst vil jeg gjerne holde kontakten med de ansatte og fortelle hvor stor pris vi setter på dem. Snakke og le med dem. De gjør alle en super jobb. Selvfølgelig kan man bli gal av det sakte tempoet i Afrika, men dette er noe vi har måttet venne oss til.  Og uten disse lokale ville vi ikke kommet så nær innpå befolkningen. De inspirerer, de jobber, de tolker, de forstår tradisjonen og kulturen vi aldri vil forstå like godt som dem. 

BILDER OG PRESENTASJONSFORBEREDELSER

Det er viktig å besøke og ta bilder av de prosjektene jeg skal presentere i Norge i løpet av kommende år. Jeg må kjenne alle detaljer.

Først og fremst gjelder dette Gratton skole, der vi nå skal prøve å få flere sponsorer til klasserommene våre (Ca 80.000 norske kroner, så det er bare å si fra hvis du ønsker deg et klasserom med navnet ditt på!!) Det andre prosjektet på skolen er å bygge et internat inne på skoleområdet. Vi har allerede mottatt støtte og det er vi usannsynlig takknemlig for. Jippi! Skolen kan nå vokse til dobbelt antall elever! Altså 400 barn på sikt! Men da trenger vi også nye lærere og steder å bo for dem og elevene. 

Det lure nå, er at vi setter opp prefabrikkerte hus, for de kan både utvides og flyttes. Det tar minimalt av tid å sette dem opp og det er kostnadsbesparende. Da slipper vi å måtte transportere barna mellom skolen og zuluhyttene hver dag. Dessuten er det mange andre Zulufadderbarn, fra områder lenger borte, som vil kunne få tilbud om plass på denne fabelaktige skolen. I tillegg ønsker vi ikke-zulufadder-barn velkomne, noe som vil gjøre mangfoldet større og vil sikre oss økonomisk. Men dette er langt frem. Det gjelder å tenke ukuelig opp og frem!! Heia Gratton skole! Og Zulufadderbarn som kan gå videre på universitet og bli hjernekirurger og ingeniører. (Tok visst litt av der, kanskje.. men det er lov til å ha drømmer!) 

Vi holder fortsatt på med hallen i Simuye, dalen som i vårt prosjekt ligger lengst bort. For å komme seg levende til og fra må man ha dobbelt nyrebelte og parkdress. Veien er en katastrofe av et månelandskap og de siste gangene jeg har vært der har det vært så kaldt at det har føltes som midtvinters i Karasjok.

Hallen skulle vært ferdig for et år siden, men fordi vi ikke har 100% flatt tak, så er det komplikasjoner med takrennene. Vi kan ikke innrede, bygge biblioteket og legge inn strøm før dette er fikset. Vi gleder oss veldig til at den står klar til bruk! Hallen er sponset av Erna og Knut Engs Barnefond.

Vi har også bygget et mindre tilstøtende hus (Randi-huset, etter sponsoren). Det HAR flatt tak, så det er snart ferdig. 

Jeg hadde også med en solenergilampe, som jeg skulle prøve ut. Ville gjerne ta bilde av en familie med den. Vi fant en fantastisk familie, barbeinte, midt i tåka. Vi hadde med både klær og sko og en søt, rosa strikkelue til babyen. Først etterpå fikk vi vite at den lille babyen med rosa lue på hodet var 3 år og gutt. Jaja.  Men lampen var superfin og vi håper å kunne bruke denne som en julegave, om prisen ikke blir for dyr! Eller også som et lite entreprenørskap for ungdom, som vokser ut av prosjektet, da det er lademuligheter for mobiltelefoner på lampen.

Samtidig som jeg er i Eshowe, møter jeg den engelske og den irske gruppen med skoleungdommer, som gjennom Zulufadder maler skoler, bygger hus, leker med barna og setter farge på tilværelsen for oss alle! Vi er dem stor takk skyldig!! Håper at de også vil komme hjem med positive opplevelser og vissheten om at de har gjort en jobb som vil bety mye for mange! Været ble vanskelig å jobbe i til slutt, men våre arbeidere ferdigstiller husene. 

Skolen var nedslitt, vinduer var knust og malingen flasset av. Den skinner nå! Rektor ”hadde ikke ord nok til takk”, skriver hun i brevet. Sånn ungdom liker vi!! Tusen, tusen takk! 

ISLAND

Dagen etter at jeg kom, landet flyet med to flotte, islandske damer. De var der for å få inntrykk av arbeidet vi gjør, og ikke minst hva KVINNENE gjør, fordi Rosa Sløyfe-aksjonen på Island har bestilt 50.000 sløyfer og våre zulukvinner perler dem. I tillegg til 15.000 sløyfer som skal til Norges Rosa sløyfe-aksjon. Disse bestemødrene og tantene og familiemedlemmene var spredt ut over i mørke hytter og på små møteplasser med perler og nåler mellom fingrene. Disse tok vi bilder og film av, som skal brukes til den store aksjonen på Island til høsten. Det fantastiske er jo at flere blir hjulpet av dette. Både kvinnene i Afrika, som får inntekt og mat til barna, samt de kreftrammede kvinnene i Norge og på Island. 

Zulukvinnene er utrolig flotte mennesker. Deres innsats holder hjulene i gang. De står opp når hanen galer første gang (ca kl 04.30) og bærer ved og vann fra langt av gårde, har ansvar for digre ungeflokker og lager mat til 10-15 personer i slengen. 

Og her kommer oppgave nr 3 for reisen denne gangen. 

BESTEMORKLUBB

Siden de fem ansatte zuluene nettopp hadde vært i Norge, ville jeg følge opp de planene vi hadde lagt sammen. Det kunne være vanskelig å få satt dem ut i livet på egen hånd. For Norge og grønnsaksland i Afrika er svært forskjellig! Jeg ville satse på bestemødrenes ve og vel og lage treningsklubber. GOGO TEAM (gogo betyr bestemor på zulu). Jeg var spent på om det lot seg gjøre. Om gogo’ene ville møte frem. 

Hele tiden mens zuluene hadde vært i Norge, hadde jeg vist dem i praksis viktigheten av trening og kosthold. En av dem sluttet å spise sukker og mye olje og hadde dermed gått ned 6 kilo. Storartet. Aerobic og yogatrening hadde de fått, samt løpt opp og ned slalombakker. 

Dag EN på trening stiller 10 gogo’er.  I bluse, langt skjørt og sandaler. Vi forstår at vi må kjøpe joggesko. De som kommer dagen etter får det. Det er de islandske kvinnene som sponser dem. Og zuludamene jogger! Oppoverbakke, nedoverbakke, halte og tannløse, slitne og knirkete. Når vi 20 minutter senere kommer opp på asfaltveien, kaster de seg ned og begynner  med pushups, så langtransporten i 100km/t kjører nesten av veien. En uke senere ligger 27 svette damer på asfalten og pusher. 

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Så bærer det inn til aerobic og yoga. Skjørt og alder ingen hindring. Jeg er mektig imponert.

De strekker seg som de aldri før har gjort, før de starter med sin egen zuludans. Eventyrlig. Hele seansen tar nesten 3 timer. Hver dag gjør vi dette. 

Så lærer jeg dem noe viktig: I lys av terrorhandlingene i Norge, som absolutt ALLE i prosjektet har hørt om (de har sendt sms’er og bedt, samlet seg i kirken og sendt gode tanker til oss), forteller jeg hvordan samfunnet må bygges på kjærlighet, toleranse og positivitet.

Jeg setter frem tre stoler. Tre av de gamle damene settes der. Og jeg plukker ut fire andre damer som skal si noe pent om dem. Det var veldig uvant og vanskelig. Jeg går foran og viser, sier bare en ting til hver: at de har fint skjørt, nydelig smil og vakre øyne. Så kommer de andre etter. Damene på stolene sitter helt urørlige. Det er første gang noen har sagt noe pent til dem. De som SIER noe pent, opplever også gleden over å formidle noe positivt. Jeg blir veldig rørt av det. Og ber dem lære barnebarna sine dette. 

Dagen etter kommer dobbelt så mange gogo’er og alle vil sitte på stolene. Håper de greier å fortsette med dette. Nå har 40 kvinner fått medlemskort med navnet sitt på. Jeg sa at jeg skal prøve å løpe fra dem neste gang jeg kommer. 

Mitt ønske og håp er at de skal starte trening i de andre områdene vi har også. Vi skal virkelig følge opp dette. Og finne en sponsor til flere joggesko. Burde ikke være så vanskelig. 

President Jacob Zuma og ministrene inviterte oss til Rural Agricultural event. To timers kjøring fra Eshowe.  Om jeg aldri har frosset før, så gjør jeg det der, tross ullkåpe og stilongs. To isklumper ender beina mine i. I et digert telt, med VIP-skilt på brystet, sitter vi på rad to og lytter til presidenten og ministrene. Noen av dem snakker bare zulu. Jeg tar det som trening og ser om jeg kjenner igjen NOEN av ordene. Og det gjør jeg. ”Åpne dørene”, ”Jeg hilser dere alle”. Ord som ”gratis gjødselsmuligheter” og ”samarbeidsavtaler” kan jeg IKKE på zulu ennå. 

Så roper de plutselig opp Zulufadder og Silvia og Ragnhild. Det er jo fantastisk! Folk vet hvem vi er!! Dette kan komme oss til nytte senere. Utenfor er det kaos. Det har regnet stritt og bilene står på tvers. Vi kommer oss over et jorde i firehjulstrekker og hjem. Tenkte på ministrene som hadde 4 timer til flyplassen i søla i BMW. Kunne sikkert ikke ha rukket flyet. 

Det er viktig at folk vet om oss. Det er viktig når vi skal søke støtte fra stat og kommune. Vi har heldigvis et godt rykte. Alle i Eshowe vet hvem vi er. De kan stole på oss. Hurra. Vi vil brøyte oss vei inn i landskapet. Derfor trenger vi flere faddere også! Kanskje akkurat DU kan hjelpe oss og verve en til!!?? 

AURELIA

Denne aldrende kvinnen, som er opphavet til Zulufadder, fordi det var vårt møte som var spiren til et samarbeid, har alltid dørene åpne når vi kommer på besøk. Hun er like fantastisk hver gang. Man føler nesten at man har audiens hos Ghandi eller Mandela, for ordene og tankene hennes er så viktige og veloverveide. Samtidig som de er spekket med humor og selvironi. En uslåelig kombinasjon. Vi prøver å ha dette i tankene i alt vi gjør. 

WORKSHOPS

Vi prøver å utvide workshop`ene våre, så kvinnene (og menn som vil) kan bli faglærte i spesielle håndarbeidsteknikker. Det gjelder å satse på de riktige produktene, så vi får solgt og tjent penger på dem. Først og fremst perlearbeid, men også strå og (telefon) wire .

En mann fra Zimbabwe kom innom kontoret og viste hva han hadde laget. Originale produkter, basert på afrikansk tradisjon. Vi kjøper hans tjenester og lar ham lære våre folk det han kan. Så håper vi at andre også liker det de har laget. Det gjelder bare å finne marked for dem. 

FIELDBAND FOUNDATION

Vi har hatt mye glede av norske, unge mennesker, som bor i Eshowe for å undervise unge lokale lærere i å spille korpsinstrumenter. De pleier å bo der i minst et år av gangen. Den lørdagen det var matpakkeutdeling, og 300 var til stede, holdt de (og jeg) en konsert for alle sammen. Vår musikk er veldig uvandt for zuluene, både instrumentene og melodiene. De var riktignok begeistret, men det tok vel ikke av før jeg hoppet rundt som Pippi Langstrømpe og spilte 10 år. Det var gjenkjennelig tror jeg.(Jeg har spilt den rollen 250 ganger, så det var ikke så vanskelig!) Etterpå danset bestemødrene og flere av de unge spilte et skuespill, som Kaja og Liv fra Norge hadde jobbet med tidligere i sommer. Veldig gøy å se! 

UNGDOMMEN

Min siste oppgave denne gangen var å slå et slag for ungdommen. Jeg vil starte ungdomsklubber og hadde hatt noen møter med forskjellige mennesker i Norge, som gjorde at jeg valgte å samle ungdommene i to distrikt for å lage avis. I første omgang en veggavis, med intervjuer, bilder, dikt, faktaoppgaver og leserinnlegg. Dette er forhåpentlig starten på noe vi kan få mer hjelp til på sikt. Men ungdommen kommer sammen, de får arbeide kreativt, de blir sett, de tilhører en gruppe. Dette var første skritt.

Man må starte et sted.  Vi må være utålmodige. Sånn har det alltid vært med Zulufadder. Vi starter med noe vi ikke helt vet hvor eller hvordan går, men ting blir til, ideer skapes, hjelp kommer tilfeldig/ forutbestemt?? Ingen vet hvor vi er om to år, fem år, ti år. Men vi slutter aldri å hjelpe og å gå mot nye mål. Takk til faddere, sponsorer, som gjør dette mulig. Uten dere, hadde ingenting gått!! 

Hilsen Mari