Faddertur til Sør-Afrika

Mari har igjen tatt turen til Sør-Afrika. Denne gangen sammen med noen av våre faddere. 

14. juli 2006. Det burde være lett å skrive dette brevet. Hodet og hjertet er fullt av inntrykk. Men det er nettopp det som er problemet. Jeg kom hjem i går og greier ikke helt å sortere inntrykkene. Likevel MÅ jeg, fordi jeg drar videre i morgen og da blir dette et gammelt brev og det skal vi ikke ha noe av.

Jeg har vært i Sør-Afrika, landet som åpner alt i deg, som presser seg inn i hver celle i kroppen din, så du aldri glemmer det.

12 faddere har vært i Sør-Afrika. Jeg har vist dem det jeg selv har brent for i over et år. Jeg håpet de ville finne den store gullgryten jeg følte jeg hadde funnet. De hadde store forventninger. Jeg vil bli overrasket hvis de sier at: ”Jo da, det var greit nok der. Artig prosjekt.”

For meg var det som å vise bestemoren min det beste markjordbærstedet langt inni skogen. Hun tvilte på at de kunne være bedre enn alle de andre markjordbærene hun hadde spist. Da hun tok det først i munnen, så jeg at hun aldri hadde smakt et bedre bær i hele sitt liv. Akkurat sånn var det å vise fadderne Eshowe, hallen, Aurelia, barna, hjemmene deres.

Jeg har bedt fadderne om å skrive noen ord, som jeg legger på hjemmesiden senere. Det samme gjelder bilder. Vi legger ut masse bilder etter hvert.

Den første dagen i Eshowe brukte vi hos Kethiwe, svart, ung kvinne, som driver et barnehjem, der også 34 av våre barn får mat og oppfølging. Der møtte Siri sitt fadderbarn, Siswe. Det møtet skal jeg aldri glemme. Han uten foreldre, hun uten barn. Begge med tårer i øynene Jeg skal aldri glemme da han fikk sin første fotball i verden.

Han og Talent, vennen hans, ble også tatt med til byen. Vi hadde fått med penger fra noen faddere. Talent var gravalvorlig hele veien. Han ante jo ikke hva vi hadde tenkt å gjøre med ham. Men da han fikk satt den møkkete høyrefoten sin ned i et par Spiderman-sko, smilte han så det gnistret i de flotte hvite tennene hans. Zuluene pusser tennene med en gren av et tre vi senere så i jungelen. Tydeligvis bedre en Jordan og Colgate. Null hull på hele banden. Til gjengjeld drikker de vel langt færre colaer enn våre barn.

Torils fadderbarn og søsken fikk seks bokser cola. De satt inne i mørket på den lille, tynne sivmatten sin og lo. Det er lenge siden jeg har sett noen le så mye av cola. Besteforeldrene fortalte at etter at de var kommet med i prosjektet, var livene deres helt snudd. Flotte, snille, takknemlige mennesker. De tente til og med lyspæren. Det var en stor ære for oss. Det er det dyreste de har. To ledninger ble knyttet sammen og vips, ble det lys i ”stuen”. Ellers gjøres dette nesten bare ved brylluper og begravelser.

Sibonelo fikk fotballskjorte av Merethe. Jeg vil tro at han hadde vunnet enhver smilekonkurranse. Da han så navnet ”Ronaldo” på den gule skjorten, var han det vakreste barnet jeg har sett. Merethe hadde truffet spikeren på hodet.

Gros, Torsteins og Marits barn var litt stumme og sjenerte. Det kan jo tenkes at vi også hadde hatt litt problemer hvis det hadde kommet tolv entusiastiske mennesker inn i hagen, gitt oss fantastiske ting og tatt bilder av oss. Bestemødrene hadde tatt på seg de vakreste klærne de hadde. Favnene deres var runde og varme. Så vi visste at barna var vel tatt vare på, selv om de var mange og var fattige.

Ikke alle barna var så heldige. To av barna i vårt prosjekt hadde ingen foresatte som tok vare på dem. De var borte hele dagen, fordi de jobbet så langt borte. Ingen blid bestemor stod med åpne armer når de kom hjem fra skolen.

Den ene gutten, som vi kaller Michael Jackson, fordi han danser så vanvittig godt, hadde det verst. Vi besøkte ”hjemmet” hans. En storesøster hadde lagt noen dårlige grønsaker i en gammel gryte. Klesskapet var en skitten haug på gulvet. Det lille rommet på åtte kvadratmeter var kaldt, skittent, mørkt. Det var hjerteskjærende. Der bodde han sammen med to mindre søstre. Vi begynte å gråte alle sammen. Sånn skal ikke barn ha det. Michael klemte meg så hardt da jeg skulle gå, at jeg kjente all smerten inni ham. Moren var drept av faren, som nå satt livsvarig i fengsel. Barnet overlatt til seg selv og en ikke-tilstede-værende bestemor.

Aurelia tok affære og snakket hardt til de som burde være ansvarlige. Vi ga dem mat, klær (mine egne sønners fleece-gensere) og ikke minst et løfte om at vi skulle hjelpe dem. Når jeg reiser nedover, vil han være øverst på prioriteringslisten. Men han bor langt borte og bruker over en time på å gå til skolen. Heldigvis har vi fått kjøpt en bil (dvs. vi har møtt 32 hindere på veien, men jeg TROR at vi har kjøpt en bil) den skal bli svært nyttig.

Dagen etter var den store dagen. Vi hakket poteter og delte ut mat til alle barna. Torstein og Siri laget papirfly til barna. Dette var veldig populært, så hvis de noen gang skulle trenge penger, kunne de stille seg opp i nissedrakt på for eksempel Sandvika storsenter og ta penger for det.

Bjørn og Gro hadde med malersaker, og det var helt suverent. Alle barna lå rundt i gresset med ”blanke ark og fargestifter tæl.” Noen var veldig gode til å tegne, så disse skal jeg gjøre til tegnelærere på ”SFO” i hallen når jeg kommer til høsten.

Hanne tok seg av husfliden. Da jeg kikket ut mellom løk og potetskall, så jeg henne sitte i gresset med bestemødre og barn, ullgarn sponset av Hillesvåg garnfabrikk i sterke farger og heklenåler. Da noen til slutt fikk briller, innkjøpt på Nille til 39,50, tilsvarte denne bestemorlykken Sibonelos fotballgenser-lykke. Vi skal i høst lage en bestemor-kafé, der de skal få te, kaffe og kjeks, garn og heklenåler og få snakket med hverandre. Etter noen måneder med zulu-kurs skal vi kanskje forstå hva de sier også. Bestemødrene er viktige.

Alle barna i hallen hadde nå skikkelig klær. De var åpnere og roligere enn i fjor. De var ikke utmattede av sult, som sist. Vi serverte, vasket opp, ryddet og noterte alt som trengtes. Krus og tallerkener var antagelig fra 1953, tre håndklær og to kluter til å vaske og tørke opp servise og bestikk til 350, var vel i minste laget? Alt ble stablet i banankasser med hull i midten. Når vi reiser opp igjen får de nytt og nok av alt. Det er allerede kjøpt inn.

Vi har også kjøpt 8 par gummistøvler. Ikke fordi det regner, men fordi barna danser den gode, tradisjonelle ”støvledansen”. Men de har ikke gummistøvler. Så når de skal slå seg på støvlene, som hele denne dansen går ut på, så kommer bare en hud-mot-hud-lyd. Jeg skal gi dem støvlene mot at de lærer meg denne dansen. Til gjengjeld skal jeg lære dem noen norske folkedanser.

Når man snakker om zulu-danser, så må jeg innrømme at jeg synes de er noe ensformige (de uten støvler, men med loepardskinn). De går ut på at de hopper noen trinn og sparker beina så høyt opp i luften de kan. Uansett hva de skal uttrykke. Hvis de skal uttrykke glede over jaktutbyttet, sparker de beina opp i luften. Hvis jentene er glade for at mennene er kommet hjem, sparker de, hvis de skal vise en okse-dans, sparker de. Mye av norsk folkedans er lik. Men ikke SÅ lik! Uansett blir zuluene veldig myke i lårmusklene. Det blir vi ikke av springar fra Telemark eller gangar fra Setesdal.

Det er ikke lagt inn vann i hallen. Det er ingen steder til lagerrom. Derfor har vi nå bestemt at vi skal kjøpe to containere til dette (kan bli pene når barna har malt på dem) En til vann og toaletter og en til lagerrom.

I tillegg har vi funnet ut at vi må ansette en manager. En som bl.a. kan være bindeledd mellom offentlige kontorer og frata Rev.Zulu og Aurelia mange slitsomme oppgaver. Vi må faktisk bruke noen av de pengene vi har fått inn som gaver til administrasjon. Altså ikke fadderpengene, men andre gaver. Håper bare vi finner den riktige personen Med 260 faddere trenger vi dette. Jeg føler at vi har nådd langt, men likevel at vi bare står helt i starten av noe stort. Jeg har masse planer og tanker, som jeg må drysse over dere i andre brev. Takk igjen til alle, for at dere er med!!

Safarien var helt, helt fantastisk. Vi opplevde mer enn vi drømte om der også. Jeg røyket til og med elefantbærsj. Fordi også disse inntrykkene er så store og mange, kan jeg dessverre ikke få skrevet noe afrika-brev. Det kom ingen ord ned på papiret i dag. De forble bare inni hodet. Må dessuten få vasket kjøleskapet og omadressert posten.

Har m.a.o. mange vanskelige oppgaver foran meg. Jeg får bare ønsket dere god sommer! Neste år blir dere med selv!!

Mari