Førsteinntrykk fra ny frivillig

Sterke og rørende inntrykk

• Min første dag og jeg, Anne-Beth, våknet til nydelig vær, masse fuglekvitter, nydelig blomsterlukt og 2 hunder som bjeffer. Deilig frokost med Svein Ole og Guri før vi kjørte avsted.  Møtte Silvia på Zulufadder sitt kontor i Eshowe og så bar det av sted til senteret på Umlalazi. Her gikk vi bort i barnehagen hvor 33 par bune øyne kikket forskrekket opp på meg da jeg kom.Poppi som jobber i barnehagen er bare helt fantastisk. Den varmen og gleden hun utstråler, er bare helt ubeskrivelig. Hun fikk alle barna til å reise seg og synge og danse litt for å vise det de kunne.For en glede det var i den lille barnehagen. Et lite rom med fargerike tegninger på veggene og mange små syngende og dansende barn. Etter en liten stund satt jeg meg ned og da var de der, som fluer på et trekkpapir. Den kjappeste, en liten gutt på 3 - 4 år, var kjempe happy fordi han fikk komme først opp på fanget mitt. Flere andre kjempet om plass og jeg ble litt betuttet, men fikk fort situasjonen under kontroll. For noen tillitsfulle barn. Det er helt utrolig. Her er mange av barna HIV syke, mangler kjærlighet og nærhet, og allikevel så tillitsfull til en fremmed. Følelsen er helt ubeskrivelig og kommer til å være med meg så lenge jeg lever.
• Silvia og jeg dro også til Mandawe. Nå var det blitt kaldt, veldig kaldt. Her kjørte vi i nærmere 20 min på en særdeles dårlig grusvei….bra vi kjører ToyotaJ Traff så Lucky en lokal som er ansatt i Zulufadder og jobber i dette området. Vi skulle treffe familier som skal få hus men vi må finne ut hvem vi skal bygge til først. Hvem har det verst? Det er nesten som om man skal velge mellom pest og kolera. Første damen, eller jenten kan vi vel si, var stemor til 3, hadde 1 eget barn og der var 2 voksne til i huset. Jeg må ærlig talt si at jeg får ikke helt med meg hvem som er hvem i en familie. Her bor søsken, fettere, kusiner tanter onkler, besteforeldre oldeforeldre osv sammen. Hvem som er hva til hvem, det vet knapt nok de som bor der, men Silvia finner jammen santen ut av det. Hun spør Lucky og Lucky, han sukker tungt og trekker pusten hver gang han må oversette et av spørsmålene han egentlig ikke har lyst å stille. Det er faktisk litt vittig å se på han.

  Men tilbake til hun unge kvinnen i huset. Datteren på 1 år hang på ryggen hennes. Vi stod inni huset hennes og stilte noen spørsmål da hun hektet datteren av ryggen, og da så jeg det. Moren var klissvåt nedover hele ryggen!! Ikke noen bleier her!! Hadde ikke slått meg. Det er kaldt her nå, veldig kaldt. Hun tar frem barnet og ammer henne helt uanfektet av at ryggen er gjennomvåt.

• Etterpå besøkte vi en familie med mange barn 11-12-13…ikke vet jeg. Vi så på ”husene” deres. Det ene var i utrolig dårlig forfatning. Vi tok inn 2 av de minste barna i prosjektet. Alle disse som bodde her sov på gulvet også de minste, uten teppe eller madrass, i den kulden som er her nå og det regner.Vi spurte, via Lucky, den ene lille jenten hva hennes fremtidsdrømmer var, og hun så på oss med et blikk som sa ”drømmer, hva er det?”.  
• Jeg la meg om kvelden god og mett, i en deilig seng med både pledd og dyne men tankene mine var hos de små i Mandawe.