Frivillig takker for seg

Det er nesten 1 år siden jeg skrev mitt første innlegg i bloggen, ”Førsteinntrykk fra ny frivillig”. For et år jeg har hatt. Jeg har lært så mye om Zulufadder, Zulufolket og meg selv. Her kom jeg fra Norge og skulle hjelpe og bidra med det jeg kunne. Ikke visste jeg hvor mye jeg kom til å lære, og hvor mye disse menneskene har forandret meg. For det vil jeg være evig takknemlig. Det er veldig vanskelig å forklare hvordan det er her nede, og de av dere som har vært her og opplevd Zulufadder, vil nikke gjenkjennende nå.

Det å være langt ute i et av områdene våre, på besøk hos en familie med ingen inntekt, så vidt tak over hode, sulte og skitne barn, det gjør noe med deg. Barna gråter, da de ikke har sett hvite mennesker før. De eldste vet at vi er der for å hjelpe. De smiler forsiktig, og du ser i øynene deres at de nå øyner et lite håp. For uansett hvor vi treffer barn, så ønsker de bare litt oppmerksomhet, en klem, det å vite at noen bryr seg. Når vi spør barna her ned hva de ønsker seg akkurat nå, og de kan ønske seg hva som helst, så kommer det gjerne sjenert frem et par sko, eller klær, eller en pose chips. Ting jeg tok som en selvfølge før, er barns største ønske her.  

Senteret vårt er et senter fylt av glede og takknemlighet. Det er ikke mulig å ha en dårlig dag på jobb, for så snart du parkerer bilen utenfor senteret er ungene oppå deg. Klemmer, oppmerksomhet og lek. Finnes det noe bedre?Jeg husker selv da jeg var hjemme i Norge og fikk servert via media hvor mange som nå var dø av AIDS, hvor mange foreldreløse barn det er, osv. Tallene er høye og vanskelig å forholde seg til. Men så er man her, og et barn er dødende av AIDS. Du ser hvordan de lider, hvordan familien lider, og hvordan søsknene lider. Det er akkurat like vanskelig å miste et barn her som det er for oss hjemme. Og som oftest er det ikke bare barnet som dør, det er søsken, mor og far, tanter og onkler. En etter en.

Mange av barna vi har i Zulufadder er foreldreløse. Det kan være fordi foreldrene er død, eller har forlatt dem. Uansett så er det vanskelig for barna. Det å være med på å gi dem litt trygghet, en klem, et fang å sitte på det er ubeskrivelig. Jeg ser på disse barna og vet at jeg alltid kommer til å ha de med meg i tankene mine uansett hvor jeg er. Jeg ser på de som jobber på senteret og i Zulufadder og jeg kommer alltid til å ha de med meg.

Takk til Mari, Silvia og Nick for alt arbeidet dere legger i Zulufadder og takk til alle faddere og alle andre som støtter Zulufadder. Ingenting av dette kunne ha skjedd uten all den støtten og hjelpen som Zulufadder får. Det hjelper, og for disse barna er det dette som er redningen, for vi gir de håp. Håp om en fremtid hvor de kan gjøre noe med livet sitt, fordi de får støtte, trygghet og kjærlighet.

Takk for meg,
Anne-Beth