Glade Zulujul!

Publisert 19. desember 2008

Kjære alle zulufaddere! Hvordan i all verdens land skal jeg klare å beskrive våre Afrikaopplevelser?

Hvis du er en stresset førjulsperson, så: A printer du ut legger dette brevet til side og venter til hurlumheien er over eller

B du tar deg en pause i krum- og pepperkakedeig og leser hvordan andre har det rundt om i verden.

Jeg har vært en måned i Sør-Afrika med flere venner som hafr ofret en måned av livene sine med energi, ekspertise og vilje til å lage et bedre liv for zulubarna våre og familiene deres. En ting er sikkert: Vi er kommet flere trappetrinn oppover den lange veien mot målet. Vi er på rett vei! Føler at arbeidet vårt bærer frukter og det er veldig oppløftende!f

Denne gangen var vi veldig mange fra Norge. Tre av oss skulle skrive og fotografere til ”The ultimate Zulu-book”.( Haha.) Der var også tre arkitekter, en idrettsutøver og en psykolog. Noe for en hver smak med andre ord.

REGN UTE OG INNE

Vi ble kastet fra dødsleiet til en 12 år aidsrammet gammel gutt - til gledesrop på folkemøter, via juletrefester og møte med høvdingen.

Det kunne egentlig ha vært skrevet en hel bok bare om disse fire ukene. Temperaturen både inne i oss og ute svingte fra 39 grader til 12 grader og striregn. I dagevis. En fadder sponset regnfrakker til barna. Vi sendte henne en varm takk. Man glemmer at regnfrakker også trengs i Afrika. Det er alltid bare bilder med sol der.

Alt var som før i Eshowe, men samtidig var noe forandret. Akkurat som om man hadde skrudd opp energien til de innfødte fra null til åtte.

JULETREFEST

Den siste dagen vi var der, hadde vi juletrefest. På uMlalazi, stedet der hallen ligger. Vi hadde to enorme pølsegryter. Der og da ble jeg minnet om hvorfor jeg nektet å la barna mine begynne i korps. Jeg orket ikke disse loppemarkedene og disse pølsegrytene. De som har fiolinspillende barn slipper sånne ting.

Vi hadde bestilt digre kjøttpølser, som var litt vanskelig å presse ned i brødet, men de gikk ned på høykant.  Lange tålmodige køer stod det foran hver av grytene. Jentene og guttene. Det var ca 42 grader der vi stod. Svetten vår rant ned i pølsevannet, men det tror jeg bare ga en fin smakstilsetning. Jeg tenkte på jockeyene som sitter i badstuen før et løp, for å gå ned noen kilo.

Men før dette var det opptreden av sangere, dansere og ikke minst barnehagen, Doremi, som med nystrøkne skjørt og kritthvite zulufadder t-skjorter (hvordan får de det til i kudritthyttene sine?), sang og resiterte bedre engelsk enn de i 6. klasse.

ENGELSKUNDERVISNING

En av de tingene vi må tenke grundig over, er hva vi gjør med engelskundervisningen, som er nesten fraværende. Grusomt at de som er flinke ikke får muligheter til videreutdanning, fordi de har hatt for dårlige lærere. Saken er tatt hånd om og utredes.

DO RE MI

Nye Doremi barnehage er ferdig! En stor trebygning ble åpnet ved siden av lille Doremi, men pomp og prakt, ballonger og prominente gjester. Det var Rotary og Soul of Africa som sammen hadde gitt midler til den. Lokalavisen kom og i kjent stil prydet vi hele førstesiden med glade unger. Allerede etter to uker var den også tatt i bruk som konsultasjonsrom og til massasjeundervisning. Bente, psykolog fikk en samtale med de lokale frivillige. De opplever mange barn med traumer og fikk råd til å hanskes med dem. Stabilt sideleie fikk de også lære av en sykepleier. Nyttigere enn man aner.

Massasje fant vi ut var fint å lære. Det hadde de aldri hørt om før. Men det var et syn da alle masserte hverandre og kjente hvor godt det var å bli knadd på skuldrene og tatt på.

TRETUR FRA FANA

Samme opplevelse hadde jeg da jeg lærte 40 av barna norske folkedanser. De var uventet flinke. Broren min hadde spilt inn musikk på hardingfele på kjøkkenet i Norge og sendt til meg. På tuene i Zululand danset gutt og jente sammen for første gang, klappdans, reinlender og tretur fra Fana. De lo og kniste og ville ikke holde hverandre i hånden til å begynne med, men etter hvert spratt de rundt som om de gikk i leikarringen i Geiranger.

SHOP TIL YOU DROP

Den store oppgaven for enkelte av oss var å effektuere julegavene fra norske faddere. Vanvittig mange hadde sendt penger og spesifisert sine ønsker. Store deler av tiden bodde vi norske (spesielt Dikke og Anne-Beth) i klesbutikkene og på lageret for å sortere. Butikkene ble støvsuget for klær og sko, så vi måtte flytte oss til en stort kjøpesenter i nærheten. Men samme butikkjede. Ryktene hadde gått foran oss. De hadde hørt at vi hadde kjøpt halve butikken i Eshowe, ti mil unna.

Jeg er ingen shopper. Da jeg hadde kjøpt et par sko til 79,50 og fadderen hadde sendt 230 kroner, brukte jeg så mye energi på å regne ut differansen og finne andre ting, som utgjorde prisen at jeg var totalt utslitt. Da var det 277 gaver igjen! Neste år må vi finne på et nytt system. Kanskje få butikkene til å pakke for oss. Hurra!

Alle barna fikk gaver. De som ikke hadde fått fra faddere, ble sponset fra East Coast Radio. Det var svært, svært hyggelig å dele ut julegaver.

Anne-Beth og Silvia på leke- og godterirommet til Zulufadder. Nå er alle lekene i favnen og hjertet til Zulubarna.

HIV-BARNA

Det samme gjorde vi på sykehuset til de hiv-smittede barna på Verdens Aids dag, 1. desember. Biler og dukker og bamser fikk nye, små eiere. Jeg glemmer ikke en jente som jeg så var ganske syk. Henne ga jeg en bamse som var veldig myk og god. De følelsene som strømmet gjennom hennes lille kropp da hun klemte den, fikk tårene mine til å stå vannrett. Dette bildet havnet også på forsiden av lokalavisen. Ingen i Eshowe skal si at de aldri har hørt om Zulufadder. Silvia får henvendelser hele tiden av folk som vil at vi skal hjelpe dem. Og av og til kan vi det. Myndighetene greier ikke alltid å følge opp det de lover. (Man trenger vel ikke egentlig å reise til Afrika for å oppleve det)

NY DAL

Men det er en like stor glede hver gang å få lov til å hjelpe de som virkelig trenger det. Reverend Zulu, som har sin egen lille menighet der han bor, er en av våre største lokale støttespillere. Men i dalen hans, uMslatuzane, er det trist. De har ikke elektrisitet. E-verket gidder ikke å komme. De vet at det ikke er mye å tjene der. Men Zulufadder gadd! Vi skal ikke tjene noen penger. Det ble avholdt folkemøte. Indunanen (underhøvdingen) ønsket oss velkommen. Samfunnshuset var stappfullt av bestemødre, til og med menn hadde møtt frem (det skjer nesten aldri). Det var disse som en etter en stod frem og takket for at vi var kommet.

Vi oppfordret dem til å hjelpe oss så vi kunne hjelpe dem, så de kunne hjelpe hverandre. Møtet endte med at alle ville dele land med de som ikke hadde, for å kunne dyrke grønnsaker. Dagen etter dro vi opp med 30 hakker og spader og 300 stiklinger. Dessuten hadde vi fått mange brukte klær fra Eshowe High School. Disse la vi utover bakken så folk kunne komme og plukke det de trengte. To dager senere var folk i gang med hakkene sine.  Ungdomsgruppen i fotball og netball hadde fått land rett ved fotballbanen, så der skulle det dyrkes spinat, paprika og rødbeter. Jeg fikk vite av indunaen at uMslatuzanes innbyggere var så fornøyde at de hadde bestemt seg for å heller stemme på oss enn på ANC. Jeg begynte å le og sa at vi ikke var noe politisk parti, men det gjorde ikke noe, de ville stemme på Zulufadder likevel.

BRANNTOMTEN

For noen måneder siden brøt det ut brann i mange områder. Gressbranner. Mange ble husløse. Zulufadder var på plass med en gang med ulltepper, mat og klær. Et av områdene heter Esiqwaqweni og ligger ganske bratt til med lange oppoverbakker. Vanskelig å komme dit i regntiden.

En familie på tolv bodde nå i et hus med ett rom og knuste vinduer. De hadde tidligere hatt syv hus. I mørket uten strøm, satt de rett på gulvet i dette ene rommet, som var igjen etter brannen. Noen naboer hadde meldt fra til Zulufadder, fordi de syntes så synd på dem. Vi tok tre av barna inn i prosjektet. De har nå hver sin fadder. I tillegg ville vi gjerne bygge hus til dem. En fadder hadde gitt oss penger til et stort hus, så vi brukte dem. Vi hadde tre arkitekter med, som alle kastet seg over arbeidet med stor lyst. Og en presisjon som om de skulle ha bygget en enebolig på Ullern. Vi hadde seks lokale byggere også. De jobbet hardt og ble flinkere og flinkere. Far i huset var syk. I 35 varmegrader satt han med lue og varm frakk. Etter en uke havnet han på sykehuset.  Kvinnene som var igjen viste seg å være hans to koner og søstre. Det er alltid vanskelig å få greie på hvem som er i slekt med hvem og på hvilken måte. Ordet tante og kusine eksisterer ikke på zulu. Det er lille-mor, store-mor og søsken. Vi må regne oss frem til det. Den ene søsteren hadde forholdsvis lang skolevei. 1,2 mil hver vei. Med andre ord, går hun en halvmarathon hver dag. Jeg skal slutte å klage over lang vei til jobben.

Kvinnene fikk redskaper og stiklinger. De var begeistret og begynte å plante og vanne. Etter hvert som huset tok form, fortalte de at naboene hadde forandret seg. De syntes at huset deres ble for fint. De syntes ikke synd på dem lenger. Tvert imot. De hadde sluttet å hilse. Vi måtte få indunanen til å snakke med dem.

En pussig ting var å finne branntomten på GoogleEarth. Satelittbildet var blitt tatt FØR brannen. Så vi printet ut bildet og viste familien bilde av husene deres. Slik det var før. Det var umulig å forklare dette til mennesker som aldri hadde hørt om satellitt eller internett.

En av de små guttene, som ble tatt inn i prosjektet ble stilt det vanlige spørsmålet: ”Hvis du hadde masse penger, hva ville du ha kjøpt?” Svaret var MAAS, en blanding av surmelk og maismel. Ok. ”Hva ønsker du deg for fremtiden?” MAAS. Det fortalte mye om situasjonen der. Den norske forfatterinnen med de to døtrene sine, kjøpte inn klær, leker, tegnesaker og mat.

Noen bilder brenner seg for alltid inn på netthinnen. Som da den yngste søsteren åpnet posen med to stekte kyllinger. Etter ansiktsutrykket hennes å dømme lå det en million kroner der. Hun begynte å gråte av lykke. Hva ville en norsk eller engelsk kvinne sagt hvis hun åpnet samme pose? ”Hva? Tok du ikke med pommes frites?”

TEATER

Vi har hatt teatertrening blant barna. Guri, en tidligere frivillig, hadde fått barna til å skrive og spille sitt eget stykke. ”King of the jungle.” Det var veldig morsomt å se hvordan barna turte å kaste seg ut i det og ha det veldig moro. Senere spilte de litt fra juleevangeliet. Det merkelige var at de sluttet der Herodes sier at alle guttebarn skulle dø.  Jeg synes kanskje det var litt rart å slutte der. Ingen happy end akkurat. Fint at jeg visste slutten fra før.

Til å kle seg ut, hadde englene tatt et badehåndkle. Og hyrdene hadde tatt morens kjole. Og det er klart at de ikke akkurat har noe loft med utkledningsklær. Derfor vil vi gjerne sette av noen penger til slike ting. Kostymer, sminke og noen enkle parykker. Dessuten hadde det vært fint å reise litt rundt for dem å opptre med King of the jungle.

KÅLHUE UT PÅ DATO

Siden sist har vi fått til en ordning med to av de største matbutikkene i Eshowe. Hvis noen tror at Eshowe er langt inni bushen, tar de feil. De har butikker som er på lik linje med Mega og Maxbo. Mat går ut på dato. Mye mat går ut på dato. Så hver morgen henter vi det som ellers skulle vært kastet. Vi sparer mange penger på dette. Alle de frivillige som kommer til Eshowe, må etter tur stå tidlig opp og vente i butikkens varelager.

Noen ganger får vi masse grønnsaker, andre ganger bare en liten pose poteter, som er revnet. Det rare er at når vi har stor bil, blir det lite å få. Men de gangene vi har hatt en liten bil, har de stakkarene som har sittet i baksetet, blitt begravet i kålhoder og løk, spinat og gulrøtter. Sist gang stinket bilen kål i en uke. Og den bilen hadde vi lånt.

Grønnsakene blir brukt til barnas lunsj på hallen. Hvis det er veldig mye mat, får de som trenger det mest med seg grønnsaker hjem.

MØBLER

Det er ikke bare grønnsaker vi får gratis. Et hotell i Durban skulle renoveres og hadde madrasser, bord og skap som skulle kastes. Vi fikk det tilsendt i sju lastebiler. Utfordringen var å finne parkeringsplasser til alle lastebilene i hovedgaten. Men selv politiet syntes det var greit da de så at det var fire blonde damer som viftet med armene og vinket febrilsk. Riktignok ingen babes. 40 og 50 år er ikke drømmealderen i så måte, men blond er blond.

Disse møblene var vi strålende fornøyde med. Alle som har fått bygget nytt hus av oss, skal også få noen møbler. Dessuten er det veldig mange av barna våre som sover nesten rett på gulvet. Mange av disse får nå madrasser til seg og familien. Vår eneste mannlige frivillige, Stian, har båret inn i hytter og hus.

SIMUNYE

Vi har rundt 70 barn i Simunye. Her skal det bygges en ny hall nå. Der skal vi gi barna mat, opprette barnehage og et bibliotek. Jeg gjentar at noveller fra flere av de store norske forfatterne nå er samlet i antologien ”Ord for ord”. Den er laget av Catarina Cattaneo, og kommer ut på Gyldendal til våren. Pengene herfra skal gå til bibliotek, lesestuer og skjønnlitteratur til barna. Veldig spennende. Da vi var her og så på tomten med arkitektene, blåste det og regnet og var riktig ufyselig. Men dalen er spesielt vakker. Og barna vi møtte hoppet glade rundt i kortermete kjoler. Selv frøs jeg i ullsokker og tykk genser.

Senere fortalte Silvia at på juletrefesten i Simunye hadde barna våre sunget og danset vanvittig bra. Vi skal gi dem et bedre tilbud til å utvikle disse evnene.

ZULUFEST

Et par dager før vi dro, hadde bestemødrene i all hemmelighet planlagt en fest for oss i Zulufadder. De ville vise sin takknemlighet. Det var veldig, veldig rørende. Vi ante vel uråd da vi kom inn i hallen. Der satt det 70 stivpyntede bestemødre og hammondorgelet var på plass. Alle var elleville, som bare zulubestemødre kan være det. Jeg ble halt ut og kledd på en drakt som bare brukes av bruder. Det var perler og broderier. På hatten var det et bånd, der bestemødrene stakk penger! (Her sliter vi for å skaffe dem penger, og så gir de dem til meg!) Rytmeboksen kom på, organisten var helt i hundre. Bestemødrene danset med brede rumper og bare bein mens de ropte og sang. Jeg fikk hjemmelagede gaver, sivmatter, kurver og perlearmbånd. Festen ville ingen ende ta, barn og menn kom til og det endte med at jeg danset syv turer av reinlenderen til discomusikk. Det var 40 varmegrader og jeg gikk nok ned 2 kilo.

Men til syvende og sist greide jeg å takke alle som skulle takkes. Alle de frivillige, alle bestemødrene. Uten bestemødrene stopper Afrika. De er hele samfunnets ryggmarg.

Det er umulig ikke å tenke på alt dette hver dag når man kommer hjem. Kontrastene til julestresset blir så enorme. Men samtidig er vi så heldige som får lov til å hjelpe disse menneskene. Hver enkelt av oss som er fadder, bidragsyter eller frivillig gjør en stor forskjell for disse individene, som alle har et navn, en skjebne. Denne skjebnen kan vi her være med å bestemme.

I kofferten ned til Afrika hadde jeg med meg brev til absolutt alle fadderbarna. Vi var ti stykker i Norge, som hadde skrevet 80 brev hver.

Jeg så på barnas ansikter da de fikk sitt eget brev. De fleste hadde aldri fått noe med navnet sitt på før. Jeg så at de tenkte at noen på den andre siden av kloden visste navnet deres. At de ikke lenger var et nummer i rekken, men en person med et navn og et ansikt. Jeg var så glad for å se det jeg så.

Ingen av oss skal ha dårlig samvittighet fordi vi er født i et land der vi slipper å sulte. Der vi ikke behøver å lure på om vi har mat til barna vår i morgen. Du skal være takknemlige fordi du får lov til å bo her og i tillegg får lov til å hjelpe en eller flere, som blir så usigelige glade for akkurat det du gjør.

Og med den gleden skal du gå inn i julen. Tusen takk.

Hilsen og klem fra Mari