Magiske øyeblikk

Mari og 17 faddere har vært på faddertur til Sør-Afrika. De fikk mange uforglemmelige øyeblikk. 

Det er nesten uvirkelig at vi lå og hakket tenner med raggsokker og tre ullgensere bare for noen uker siden. Husene i Sør- Afrika er ikke laget for kulde. Neste gang jeg drar ned, i november, vil det være 35 varmegrader. Vet ikke hva som er verst. Jeg føler også at jeg kom fra Norge til Sør Afrika denne gangen med mange idéer og planer; vi besøkte to høvdinger klokken 7 om morgen. (Vi måtte ha mer land og tillatelser til å drive flere barnehager og bygge flere hus og haller, biblioteker, sy- og vevstuer, lekotek, vevstue, snekkerverksted, grønnsakshager.)

Vi i Zulufadderstyret, avdeling Afrika, hadde møter ikke bare hvert minutt, men hvert sekund. Men det er så ekstremt mye lettere å kommunisere ansikt til ansikt enn på mail eller i telefonen. Jeg kastet ut hundre baller og der ligger Silvia og de frivillige som slakt tilbake og er kjempeglade for at jeg dro igjen, tror jeg. Men det er mye lettere å se ting utenfra enn å gå oppi alt hver dag. Men fytti søren så mye vi har fått utrettet og planlagt. Zulufadder ligger ikke på latsiden. Men skal vi redde hele Afrika, så må vi jaggu skynde oss. Dette blir et langt brev, men du har forhåpentlig ikke mistet feriemodusen ennå, så da klarer du å lese det: Jeg tar det praktiske først, så kan du få magiske Afrika-opplevelser etterpå. 

EVINNERLIGE KIDNUMMER!

Avtalegiro er ikke lenger et frastøtende ord. 111 av dere har tatt det i bruk. Stor takk!! (Da er det bare 640 igjen!) Til og med BBS er klar nå. Vi sparer ikke bare minutter, men timer og dager på dette! Hvis noen ikke har fått kid-nummer så skriv til post@zulufadder.no. Til og med JEG vet hvordan jeg skal finne det frem nå.

MEN DET ER ETT SKÅR I GLEDEN, HJEELP!

De som betalte med avtalegiro i april, mai, ble ikke registrert av BBS!! Hjeelp! Vi går glipp av mange penger her! Så gidder de det gjelder å sjekke utskriften sin og evt betale de kronene som mangler til konto 1645 13 32507! Mange hjertens takk!

GLEDELIGE TING UTEN SKÅR

Vi har startet et hjelp-til-selvhjelp-prosjekt. Vi vil la alle i prosjektet, som ønsker det,  få stiklinger, hjelp og opplæring til å dyrke. Skjebnen gjorde det også slik at vi fikk kontakt med en norsk ernæringsfysiolog, Svein Ole, utvekslingsstudent, som nettopp er ferdig i Cape Town. Han er der nå og skal lære oss og de andre hvilke grønnsaker som er viktige å dyrke. Hva som inneholder de forskjellige næringsstoffene og vitaminene. Jeg vet bare at gulrøtter inneholder A. Det holder liksom ikke med bare DEN kunnskapen! Nå er han i gang med Aurelia og de har kjøpt inn hakker, spader og vannkanner. Dessuten: helt ut av det blå kom det frem at vi har MASSE jord til rådighet rett bak skolen, der andre allerede er i gang med å dyrke små åkerlapper. Der skal vi lage en skolehage, med opplæring av elever, så de kan dyrke selv når de blir større. Det er, har vært og skal fortsette å være et jordbruksområde.

POTETER OG RIS = UT

Poteter er blitt fryktelig dyrt, så vi kan ikke inkludere dette lenger i matesken vår. Lurte på om vi skulle opprette et POTETFOND, så når vi har spart nok, kan vi gi poteter til alle. Ved siste mateskeutdeling hadde vi ikke råd til RIS heller. Dette ser vi jo av nyhetene at gjelder hele verden. Vi bør nok spare litt penger til ris også. RISFOND også med andre ord. Nå tenker du sikkert at hva får de i mateskene da? En pose grønnsaksuppe, ti teposer og en boks med mais? Heldigvis har vi doblet rasjonen av maismel, som de lager veldig mye av. Og liker å spise. Det samme gjelder bønner. Maten de får gjør dem like mette.

DRAMA OG MUSICAL

Kjæresten til Svein Ole, Guri, også hun frivillig hos oss nå, har bakgrunn i drama, så nå skal det settes opp en musikal. Barna skriver, spiller og synger. De har det kjempegøy. Dette er helt etter mitt hjerte. Vet at kreativitet er en svært viktig trivselsfaktor! Det blir spennende å se!

MIKROKREDITT

Fordi vi har så gode kontakter i Rotary, har vi nå fått hjelp fra spesialister på nettopp dette fra Rotary i USA. De var helt tilfeldig i Sør-Afrika da vi trengte dem. (Jeg begynner å lure litt på om alle disse ”tilfeldighetene” kanskje er arrangert av ett eller annet eventbyrå.) De hadde møte med mange av våre større barn og noen foresatte. Det som var veldig gledelig, var at disse erfarne kvinnene, som har arbeidet lenge i felten, mente at våre ungdommer hadde vist ekstra mye initiativ og interesse og trakk den slutningen at vi har gitt dem både nok å spise og mye selvtillitt. Og at dette egentlig bør være en forutsetning før man setter arbeidsplaner ut i livet, der folk trenger initiativ og pågangsmot. For den som ikke vet hva Mikrokreditt er, så er det kort fortalt (Yunus og Grameen Bank fikk Nobelprisen for dette i fjor).

Lån til mennesker som nesten ikke har noen ting. Små lån, uten sikkerhet, med lav rente og lang tilbakebetaling. På denne måten kan enkeltindivider eller grupper sette i gang foretak, som senere vil gi avkastning, så de kan betale tilbake til oss det de har lånt. Dette er et viktig foretak for oss, når barna slutter skolen og møter 85 % arbeidsledighet der de bor. Det er også riktig med yrkesveiledning, sånn at ungdommen faktisk kan innse at øre-nese-hals karrieren de drømte om går fløyten, men at det er topp å være murer eller bilmekaniker. Vi må se hvilke mulige yrker som er aktuelle. Både fordi barneskolene deres har så dårlige lærere (at de ikke kommer inn på privatskoler, med mindre vi plukker ut de beste elevene i tredje klasse, noe vi skal se på) og fordi det ikke finnes behov for alle typer yrkesgrupper der de bor.

PICK AND NO PAY!

Ledelsen i den største matbutikken, Pick and Pay I Eshowe har vist seg å være ”søkkande god”, som de ville sagt i Bergen. De har, ved hjelp av Aurelia, tilbudt seg å gi oss maten som er gått ut på dato. Mye grønnsaker bl.a. Så hver morgen henter vi mat, som det lages lunsj av på hallen til alle barna. Det er fantasien som får seg en prøve nå. For barna liker bl.a. ikke salat. Det synes de smaker gress. Men KOKT salat syntes de rett og slett var godt. Gratulerer til den som fant på det! Gratulerer også til den som ga alle de lokale frivillige et bokseåpnerkurs. De hadde aldri sett en bokseåpner før. Bare brukt forskjærskniven, som de selvfølgelig ikke kunne skjære med etter noen gangers bruk. Jeg er også litt betuttet over at vi ikke har registrert dette tidligere. Fire år tok det! Hvor mange kniver har egentlig gått ad undas?

Bloggen

Vi fører blogg om hvordan en vanlig dag er i Zulufadder. Hvis du er nysgjerrig på hva vi holder på med, så er bloggen en fin måte å holde seg oppdatert på.

VI LEGGER OM HJEMMESIDEN

Om en stund blir den oppdatert og forbedret. Silvia er ekspert der og vi skal legge ut nytt innhold, flere bilder og video. Til nå har vi ikke prioritert dette arbeidet. Det har vært viktigere å redde barna! Men nå har vi bra med bemanning fra Norge, så Silvia kan designe. Er det noe du savner på siden, så send en mail på post@zulufadder.no!

Nå kommer Afrika-avslutning med magiske øyeblikk:

Da var Afrika fadderturen over for denne gang, men jeg vet at ingen av de 17 fadderne har fått Afrika ut av kroppen ennå. Og da snakker jeg ikke om bakterier og virus, men sterke inntrykk som blir liggende på netthinnen og i hjertet til evig tid. Som det råtne fiskehodet i blodvann. Bestemors eneste ingrediens i det ødelagte kjøleskapet.

Den 82 år gamle Gogoen (bestemoren) til Asanda, eller det måtte være oldemor, hadde kommet til hallen vår. Hun hadde vondt for å gå, men likevel båret 2 år gamle Asanda på ryggen de fire kilometrene over berg og dal. Hun kom for å fortelle at hun var redd for å dø fra Asanda. Kunne vi ta oss av oldebarnet hennes når hun døde? Moren til Asanda var en av de mange unge mødrene som fikk barn bare for å ta med seg trygden til en by, mens hun overlot ansvaret til Gogo, som ikke hadde noen trygd i det hele tatt. Mat måtte hun tigge av naboene. Jeg forstår ikke at morsinstinktene svikter så til de grader. Det må være sult og håpløshet. Jeg trodde likevel at instinket lot deg kjempe for barnet ditt til det siste. Men vi har sett utallige mødre som bare forlater barna sine, noen for å gifte seg med en av de få gjenlevende mennene. Jeg merker at jeg skvetter til når jeg ser en mann på førti år. De er så godt som utryddet i dette området. Snart er alle bestemødrene døde også. Da er det nesten bare barn og ungdom igjen. Derfor haster det så veldig med å gi dem den støtten de trenger. I form av utdannelse, kjærlighet, omsorg, medisinering og troen på seg selv.

Vi dro hjem til bestemor med mat og med en ny fadder, som ga sitt hjerte og en stor del av SIN trygd til mat og elektrisitet for Gogo. Et vindu var knust og erstattet med en plankebit, toalettet var en haug med skrot, og vannkranen lå ned en bratt skrent. Den var stengt. Sikkert av vannverket. Heldigvis lakk den, så det dryppet en dråpe hvert tjuende sekund. Etter mange timer kunne hun stavre seg ned og hente en desiliter til seg og toåringen. Selv var hun sterkt underbitt, og uten tenner. Pussig kombinasjon. Badekåpen, opprinnelig rosa, nå brungrå, var ett av de tre plaggene hun hadde.

Bestemor Godhjerta fra Norge bar opp sekker med mat og klær til henne og barnet. Gogo gråt og var glad. Gladere enn mange jeg kjenner. Som har både Mercedes og Gucci-veske. De gråt ikke av glede da de fikk dem.

Men jeg tror nesten vi gråt alle sammen da bilen vår svingte opp foran hallen den første dagen og minst hundre av barna kom løpende mot oss med norske flagg de hadde tegnet. Alle de voksne hadde pyntet seg med det de synes er flottest i verden, glatt hår, smykker eller blondeforklær. Det var ekstremt rørende. De kastet seg om halsen på oss, som om vi alle skulle ha vært deres nærmeste familie, som endelig var kommet hjem igjen. Jeg husker tilbake til 2005, da ingen hadde hørt om klemmer. De stod der stille, triste og skeptiske. Egentlig stod de ikke der heller. De satt bare hjemme hver for seg i de mørke hyttene sine uten mat.

Det ble travle dager for faddere og fadderbarn. Det skulle besøkes og kjøpes. Misforståelser og Afrika-sakte-tid gjorde sitt til at vi faktisk kunne ha vært der et par dager ekstra. Men etter tre dager hadde den 18 år gamle jenta, Promise, fått det hun ønsket seg aller mest i hele verden, en dukke. I tillegg til klær og sko og ting til bestemor og madrass. Av snille, snille MOM fra Norge. Venninnene til Promise fikk lov til å kjenne og klemme på dukken. De deler alltid med hverandre.

Den lille norske familien, som var med, ga bort alt de eide, Huset til Khetukhuthule (ikke så vanskelig å si når du får øvd litt) ble fylt av mat for flere måneder fremover. Pølser og maismel ble tatt imot med vantro øyne. Til og med skoene til den eldste, norske gutten ble gitt bort, da de innkjøpte ikke passet. Jeg ble imponert over ham. Skjebnen ville det slik at all bagasjen til den lille familien ble sendt til en annen flyplass. Så de fikk kjenne på hvordan det var å måtte ta på seg de samme klærne 3. dag på rad. Da minnet vi hverandre om at de fleste barna her må ta på seg de samme klærne i 365 dager. Minst.

Løperjenten var også en nydelig opplevelse. En jente, midt i befolkningen, som er god til å løpe. Som har løpt halvmarathon og vunnet en konkurranse i den nærmeste byen Jeg hadde fått med penger fra hennes fadder til å kjøpe skikkelige løpesko og dresser. Pluss et smykke og litt klær til søstrene. Hun jublet av glede og fikk på seg skoene i en fei, sprintet av gårde med stjerner i øynene. Brevet fra MOM la hun på innsiden av genseren og skulle lese det når hun var blitt alene. Vi skal følge opp denne jenta og se om vi kan få tak i en trener og evt sende henne til andre løp.

Jeg MÅTTE dra innom Njabulo (navnet betyr å være lykkelig). Han har hatt en trist skjebne. Mor ble drept av far, som nå soner livstid. Bor sammen med tanter, to friske og to tilbakestående kusiner. Ingen bryr seg om ham. Bestemoren har kjærester rundt omkring og bor hos dem. (Jeg visste at zuluene praktiserte bigami, men trodde kanskje det var mennene som hadde flere kvinner. Dette er uansett en form for likestilling.)

Man kaller Njabulo Michael Jackson, for han er så god til å danse. Da vi kom dit, strålte han opp og kastet seg rundt halsen min. Jeg visste at han håpet at han skulle få en fotball og det fikk han. Våre små norske gutter og han, spilte rundt på tunet. Det var nydelig å være vitne til. Det var veldig kaldt om natten nå, så jeg hadde tatt med de varme avlagte klærne til mine egne barn. Det gir en egen følelse å se de samme klærne du har sett i flere år på dine egne, heldige gutter, nå gå videre til barn som virkelig trenger dem.

Men atmosfæren i tunet var ikke som i andre hjem. Rundt hjørnet stod det noen voksne menn og røyket. De var beruset. En av dem hadde fine, lysegule klær. Sikkert en slektning som var kommet på besøk. De voksne kvinnene var ikke noe glade. De ville helst ha klær og sko selv. Og var misfornøyde da bare barna fikk. Jeg skimtet mobiltelefoner i beltene deres. Det hadde de altså råd til, men at barna deres skulle sove rett på det iskalde gulvet, uten madrass, betydde ikke så mye for dem. Dessuten kunne vi godt ta inn flere av barna i prosjektet, mente de.

Vi har planer om å bygge et barnehjem. Da står Michael Jackson høyt oppe på listen til en av de sengene. Å ikke få omsorg er kanskje verre enn ikke å få nok mat. Jeg ba den lokale frivillige om å sjekke at Njabulo går med klærne og skoene han fikk. At de ikke blir solgt og kjøpt kontantkort for. Dessuten er jeg usikker på hvor mye han får av maten fra Zulufadder. Han så veldig tynn ut. Mye å passe på her. Og han er bare én skjebne av mange tusen.

NYTT HUS! Fra bestemor til bestemor

Vi har bygget mange nye hus nå til familier, der taket eller huset har falt sammen. Tror ikke kumøkk, småstein og leire er noe vi bør satse på her i Norge. Iskalde er de og faller stråtaket ned, er hundre og ett ute. Ett av disse husene hadde Britt samlet inn penger til. Rett og slett ved å ønske seg penger til 60-års dagen sin. (Sånn som til konfirmasjonen.) Britt var med oss på fadderturen til Afrika i sommer. Det ble et sterkt møte mellom bestemor som hadde gitt og bestemor som hadde fått. En hvit og en svart, en rik og en fattig, men hjertene deres banket i takt. Vi gråt alle sammen. Nok et magisk øyeblikk.

TUSEN TAKK TIL DERE!!!

Vi har mottatt mange penger fra faddere og ikke-faddere. Bidrag, som gjør det mulig for oss å hjelpe også utover mat og skolegang. Nå er det kaldt der nede og mange trenger pledd og varme klær, reparasjon av tak og uforutsette ting. Tusen, tusen takk! Jippy og hurra! På hjemmesiden finner du for øvrig en mulighet til å kjøpe klær bare så det er nevnt.  Om ikke Vegard Ullvang er der nede, så finnes det nok av varme jakker og ulltepper for en billig penge!

TIL SLUTT

De fleste fadderne ønsker ikke å ha kontakt med sitt fadderbarn. Det er viktig å understreke at det er MER ENN NOK at du sender dine 200 kroner i mnd! Men noen vil kanskje tenke at: Stakkars mitt barn. Han/hun får ingen ting annet. Det stemmer ikke. Vi fører lister over hvilke barn som får pakker. De som ikke får pakker eller brev fra fadderne sine, får av oss når det kommer inn andre klær eller leker. Jeg fant også på noe annet lurt. Hver jul skriver jeg 450 julekort. Det går ganske greit. Derfor skal jeg og en annen frivillig skrive brev til alle barna! Jeg tar dem med ned når jeg reiser i november.  Så vet barna at det er noen i Norge som tenker på dem! Det er fint å vite at alle har fått brev. Noen for aller første gang. Og dette var slutten på mitt brev til deg!

Hilsen og takk fra Mari