Opp på Lauvåsen veks det jordbær

Jeg bare nevner det. Lauvåsen har ikke vært mye i mine tanker i det siste. De jordbærene er råtne nå.

Hvis det hadde skjedd like mye i livet mitt ellers som det gjør nå, så hadde jeg vært innlagt for lenge siden. Folk sa: ”Nå må du slappe godt av i Afrika, da!” Jeg håpet i mitt stille sinn at jeg ikke skulle bli så hardt rammet av ”vi-redder-barna-i-afrika-basillen”, at jeg ikke ville få ENDA større svingninger i følelsene, flere ideer, større planer og høyere tempo enn tidligere. Jeg tok feil.

Det hele kuliminerte i dag, da jeg hadde fått tretten zuludansere og kulturformidlere til å opptre og danse for og med barna våre.

Hadde Robbie Williams vært der, ville ikke taket ha løftet seg høyre. Tre hundre barn og bestemødre i finstas hadde ventet i fire timer på at de skulle komme. Og da danserne entret scenen i leopard- og antilopeskinn, reiste bestemødrene seg og skrek, som bare afrikanske kvinner kan. De danset med de enorme rumpene sine og viftet med armene mens trommene dundret og barna plystret. Kan ikke si at jeg greide å holde tårene tilbake. Følte vel at de var utsultet på kultur. Og zuluenes tradisjon er egentlig spekket med nettopp deres helt særegne kultur. Det var et øyeblikk der jeg følte at jeg ga dem tilbake det de er i ferd med å miste.

Vi har gitt dem mat. Det er ikke det de er utmagret av lenger.

Men vi har jobbet!! Stått opp ca seks hver dag og besvimt kl ti om kvelden. Vi har sittet på sykehuset i tjue timer til sammen. Vi har testet barna for hiv, vi har ventet, vi har trøstet og besøkt avdelingen der mennene ligger for å dø av aids. Vi mistet vårt første barn i Zulufadder nettopp her. Han ble begravd i dag…

Afrika er rått, det svinger fra glede til sorg på minutter.

Gleden da barnehagen ble åpnet. Alle de små barna, som bare hadde sittet hjemme i mørket eller lekt med en pinne i sanden (noe á la det vi selv over 40 gjorde. Bare at vi hadde kongler). Disse får nå spille på tamburin, spa i sandkassen og klatret i stativet.

Nå er det Poppi, med verdens varmeste klemmer og Silje som har samlingsstunder og leker fra åtte til tre.

Det er ikke bare de små som får komme. Om ettermiddagen kryr det av barn der. I skoletiden må elevene riktignok ”stå uttafor og glo”, som det heter, men de som er voksne kan vi ikke nekte å komme inn. De sier de skal hjelpe barna, men de havner alle på gulvet med puslespillene, togene og legoene. Store, røffe gutter får leke med de lekene de selv aldri fikk som barn.

Jeg fant vel fort ut at det å komme i kontakt med nærmiljøet var et viktig element for å høre til og komme videre. Derfor har vi nå vært på pub, på bryggeri, på kunstutstilling, på golfbane. Hva gjør man ikke for å lære de lokale å kjenne.

Dette har nå resultert i mange hyggelige bekjentskap. Jeg blir halvgal at jeg ikke behersker engelsk godt nok. For eksempel ligger ikke ord som: ”kulturformidling” og ”vann- og avløpsetaten” helt fremme på tungen. Men til tross for dette, har møtene likevel resultert i at vi er i fullt samarbeid med Eshowe Rotary. Av en eller annen merkelig grunn syntes de at Zulufadder virker forlokkende. Kan det være de blå øynene våre?

De har stort tilfang av midler og skal bygge et nytt hus ved siden av Do-re-mi barnehagen, til bl.a. toaletter og kontor. (A pro pos Do re mi, så lagde en lokal kunstner et skilt til barnehagen. Kjempeflott, men han hadde skrevet DO LE MI i stedet. Hadde nesten ikke hjerte til å si at det dessverre skulle være R)

Ved siden av dette, hjelper Rotary oss med å legge inn vann og strøm. Jeg har stått på skuldrene til et styremedlem i et halvt år. Jeg har hoppet på dem. Han har sagt han skal søke om å legge inn vann. I et halvt år. Nå tar det tre minutter med Rotary. Med penger fra en av våre faddere i Norge.

Tusen takk til alle dere som har gitt penger til bestemorkroker, grønnsakshager, vann og madrasser etc. Vi skal ta bilder og vise!!

Jeg er frustrert over sykehusets lange køer og svarene vi får av legene. Jeg forstår dem ikke. Vi planlegger på sikt å få leger til hallen for å komme og teste. Har eglet meg innpå to yngre og kjempesøte kvinnelige leger nå. Tror jeg får dem med ut allerede i morgen til et handicappet barn, hvis bestemor ikke tør å gå til legen. Ikke har hun penger til bussen heller. (4 kroner).

Vi MÅ også få kontakt med de riktige personene i etatene. De vi vet om nå, sitter og bestemmer over folks liv. ”Du får trygd, men du får ikke trygd.” Helt vilkårlig.

Rotary har de riktige kontaktene. Jeg må møte ordføreren også. Har alltid lønt seg å gå til toppen.

Vi må spre informasjon til folket. Også kalt LIFESKILL TRAINING. De må vite hvordan de skal søke om forskjellige støtter, fylle ut bankgiroer, lære at de ikke må handle digre sofaer på kreditt når de tjener 100 kroner i mnd. De må få vite alt om kondomer og Aids. Vi skal bruke den nye hallen til å undervise de voksne om alt dette.

Jeg hørte nettopp at zulumennene heller bruker kondomene som vannflasker. Vet ikke helt hvordan sæddrepende vann smaker. Men kan tenke meg det. Langt fra Bonaqua.

Internett virker bare i to minutter av gangen. Mailene kommer ikke frem. Bilen koker. Mye moro. Men vi har menn som prøver å ta seg av dette. I time etter time. Men hjelper det? Nei.

Men aller verst er tiden. Jeg er den aller raskeste jeg kjenner. Men likevel er jeg alltid for sent ute. Jeg stresser fordi jeg ikke rekker avtalene. Er som å svømme i lim.

Vi har startet hjemmebesøk hos barna. Det er spennende. Vi kommer mye nærmere skjebnen deres. Tror jeg har sett 30 hjem. De fleste barna sover rett på steingulvet med et lite håndkle under seg. Noen bor i en haug av søppel. Andre bor ti stykker i et hus med grue i midten, og med en liten gryte som rommer 20 riskorn. Noe lignende de tre fiskene og de to brødene til tusen mennesker.

Vi skal kjøpe inn madrasser og primuser, ulltepper og vindusruter. Med penger fra fadderne og sponsorer.

Våren er kommet til Sør-Afrika. Vegard Ulvang er ikke lenger med i sengen min.

Grønnsakshagen er laget. Aurelia tok frem hakken. Alle bestemødrene ble sendt hjem for å hente tørt gress og kumøkk. Fortviler fremdeles over at vi ikke hadde kamera da de kom i sine fargerike klær med trillebårer fulle av bidrag. Og Aurelia lærte dem forskjell på spinat-, nepe- og kål-stiklinger.

Bestemødrene har også fått kroken sin. Usedvanlig vellykket. Vi serverte te og kjeks. (Ble litt fortvilet da den første bestemoren spiste en hel kjekspakke på et halvt minutt.) Men de fikk pratet sammen. Tror de var tjue stykker som myldret. De lo og skravlet. Som bestemødre skal gjøre. De er grunnpilarene i samfunnet her. De sliter voldsomt. Heldigvis mye mindre nå, etter at de har fått hjelp av oss. Ikke minst merker jeg en stor holdningsendring. De sitter ikke bare apatiske. Alle har fått mye mer energi. De er gladere, mer initiativrike. Dette har også vært et av mine mål. Å få skrudd opp knappen fra null til fem. For de har masse inni seg.

Nå skal Norske Skog endelig få uttelling for pengene de har sponset. Vi har fått tak i tusen brukte bøker til undervisning og til biblioteket, pusset opp rommet som skal fungere som bibilotek, satt inn jerngittere og gitt dem tre tv-er og videospillere. Hele dagen går det flotte undervisnigsprogrammer på tv, som de kan ”tape”. Dessuten skal vi kjøpe mange nye bøker og tegnesaker, så vi kan lage kunstutstillinger av barnas tegninger. Veggene i klasserommene er for øyeblikket ubeskrivelige. Siden skal vi i inn og undervise i engelsk, ved hjelp av dramaøvelser og leker.

Tre av de hardtarbeidende lokale guttene skal få sertifikat, så de kan hjelpe oss og vi skal prøve å få i gang produksjon av diverse håndarbeid. Finnes mange gode evner blant bestemødre. På zulu heter de GOGO. Dette må ikke forveksles med gogo-dansere. Et annet ord jeg synes er veldig fint, er motorsykkel: isithuthuthu. Si det høyt, og du vil bli i godt humør.

Jeg drar til Norge nå og tilbake i november. Før den tid, vil både Dagbladet og TV2 komme nedover. Ellers legger vi ut bilder på hjemmesiden.

Nå må jeg slutte. Enda jeg føler at jeg ikke har fått fortalt en brøkdel. Vi har begynt å hjelpe barna i en dal ved siden av, forresten. Der zuludanserne kom fra. Hele Afrika er full av mennesker som må hjelpes. Planen er å hjelpe alle sammen. Men jeg synes vi skal gi oss selv et par måneder, kanskje! Takk til deg for at jeg får holde på med dette vanvittig givende arbeidet!

Klem fra Mari