Påskeferie er ikke hva det var

Mari brakte flotte norske damer til Eshowe i påsken. Det ble kunst, drama, tårer og latter.

Tilbake i Afrika etter mye hurlumhei med 50-års dag og mange forskjellige forestillinger rundt omkring i Norge. Det ante meg vel at jeg kom til å klappe sammen, så at jeg ble liggende syk i en uke med kroppen i Afrika og hodet i et ukjent land, kom ikke som en bombe. Jeg hadde med meg fem stykker fra Norge denne gangen.De valgte en alternativ påske i år.

Stinius, min 12 år gamle sønn, som snakker litt zulu, men som likevel føler at kroppsspråket er best når de foreldreløse hordene kommer og vil klatre og klemme på ham. Etter seks timer daglig med slåsskamper og undervisning i kickboksing, blir hans dager her alltid en hard treningsleir. Han mot røkla, liksom. Men han elsker det. For det er jo egentlig han MED røkla.

DAMER PÅ TURGro fra Asker og Bærum kulturskole lærte våre svarte frivillige mange nye dramaøvelser og dukketeater. Veldig morsomt.

Dessuten møtte hun sitt fadderbarn, Mokasonke, som er en einstøing. Ikke så rart når han bor alene på to kvadratmeter. Broren er i fengsel. Det ble et gripende møte. Mokasonke hadde lurt på om det fantes en mor til ham der ute, for han hadde ikke hørt noe. Nå er det de færreste som hører noe fra sine faddere og det er ikke noe vi oppfordrer til heller, men noen faddere har behov for å si hei og da skal de få lov til det, gjennom oss. Gro hadde sendt en julegave, som ikke var kommet frem. Nå har Mokasonke nytt, støpt gulv, nymalt hus (lite visste vel Gro at ti av hennes kjæreste bilder fra Afrika skulle bli av sement og hvitmaling). Han har fått innlagt strøm (vet ikke om el-verket helt vet om den ledningen der), bord, stol, gryter og nye klær.

Egentlig burde vi ha kjøpt sko- og klesbutikken her i Eshowe, for alt de selger går til oss.

Anne fra Kvam med bunadsøm som spesialfelt tok barna med storm. De klistret seg til kroppen hennes og ble der i ti dager. Tror Anne bare vil vaske klærne sine og komme ned igjen, så fint synes hun det var å være her. Hun hadde med vever og rare ting fra Norge, som nå barn og voksne fortsetter med etter at hun dro. Anne samler nå inn briller, strikke- og heklepinner i hele Gudbrandsdalen.

Hilde fra Det Norske Teatret skulle ned og inspisere Eshowe Norske teater, fordi hun samlet inn penger til det. Ca. 20 kvadratmeter. Brukes som kjøkken og soveplass. Bestemoren, som hittil bare har hatt nattkjole og rotter på kjøkkenet gråt av glede og i kameraet til Hilde ligger vakre bilder. Hun tok dessuten 4-hjulstrekkeren fatt og kjørte på venstre side opp en 4 km lang krøttersti, kjørte seg vill, kjørte seg fast, men kom til slutt frem til sin Petros Zulu. Nydelig gutt. Nydelig Hilde. Nydelig møte.

Gro fra Musikkhøgskolen har mange talenter og hadde BARNEKUNSTMUSEET I Oslo som prosjekt. I fire lange dager fikk barna våre eksklusive farger og ark. Vi har fått lange armer av å bære dette tunge utstyret fra Norge. Barna utviklet seg fra dag til dag. Gro lærte dem masse og forhåpentlig vil tegningene kunne bli sett i Oslo på museet i juni. Nå er vi på jakt etter en som kan fortsette å tegne med dem.

Det tar et par uker før Norgestøvet er ristet av skuldrene og det er naturlig med aper som skriker og tempoet er som sirup.

Alt er som før her. Tiden har stått stille. Vi er fortsatt i verden. Eshowe er utviklingsmessig kommet til 1959. En hvit lærerinne hvisket at hun hadde oppdaget noe fantastisk og helt nytt: akupunktur.” Å det hørtes spennende ut!” svarte jeg. Ville ikke skuffe henne med at jeg går til akupunktur en gang i mnd og kineserne har holdt på med det i 4000 år.

DE FRIVILLIGE Silvia, Stian og Hege har vært her mens jeg har vært borte. Det er hardt arbeid. Det slutter aldri. De har virkelig jobbet bra. Skrevet profiler, kjøpt mat, klær, sittet på sykehus, klemt og trøstet. Hege har utdannelse innen utviklingshjelp, som er kommet oss veldig til gode.  Hun er en streng dame med bein i nesen, falkeblikk og et varmt hjerte for barna her. Vi har lært veldig mye av henne. Håper hun har lært litt hos oss også.

Stian er en snartur tilbake i Norge. Han har ikke ligget på latsiden. Nærmest som en Jehovas Vitner entusiast, har han banket på nesten alle dører i Hønefoss-området for å samle inn penger til hus. (Ikke til sitt eget, men til barna her.)

Pressen har også fått snusen i dette. Du finner fine oppslag fra Ringblad.no i ”Presseboksen" på forsiden av www.zulufadder.no. Hittil har han samlet inn 60.000 kroner. Det er helt fantastisk! 

DRØMMEN OM NARNIAJeg ville vise mine fem påskevenner et eksempel på det tristeste. Jeg tok dem til Philanis hus. Det så ut akkurat som beverens hus i Narnia. Klistret sammen av blikkbokser, plastposer og tyggegummi. Nesten. Der bodde de ni stykker. Sønnene var så skrinne, de hadde aldri fått kjøtt. Vi ga dem det vi hadde. Varme fleece-gensere, joggesko. Den ene store gutten begynte å hulke, for han var så glad. Han er en av de to sønnene som ikke har fått gå på skolen, fordi moren ikke har hatt nok penger til skolepenger. Moren er hiv-smittet og vi hjalp henne til sosialkontoret så hun fikk søkt om trygd for barna. Snart er Philani overhodet i familien. Moren er så tynn som en hegreunge.

Hege og jeg dro til Simunye, en times kjøring langs en grusvei grad 3, hvis det er noe som heter det. Der hjelper vi 20 barn allerede og vi vil hjelpe flere. De har det verre enn de på Umlalazi nå. Vi hjelper de som har det verst der allerede. Tror vi.

Først dro vi til en bestemor, gogo, som vi hadde hjulpet med å bygge nytt hus. Da vi kom, bar hun en diger plastsekk på ryggen med stein hun hadde gravd frem fra åkeren. Sakte men sikkert bygget hun selv et nytt hus. Hun var sliten. Taket hennes lekket og vi ga henne penger til nytt tak.

Et av de barna vi allerede hjelper på Simunye hadde vondt i magen. Gogo sa han hadde blod i urinen og søsteren på 13 lå allerede aids-syk på hospice. ”Har du testet sønnesønnen din for hiv?” spurte vi. Da så hun ut som et spørsmålstegn og kunne ikke forstå hva det skulle være godt for. Vi har langt igjen med opplysningsarbeidet.

Nedi lia – ned en bakke så bratt som Stalheimskleivene, parkerte vi bilen og fant en skrøpelig gogo. Hun fikk penger til doktor. Hundre rand (ca. 90 kroner) - en halv månedslønn for henne. Plutselig hørte vi en rasende stemme og så en gammel mann kaste stein på bilen vår og knuse bilruten. Alle de frivillige kvinnene vi hadde med og bestemoren begynte å gråte, så vi måtte trøste dem.  Vi dro på hjemmebesøk og bestemte oss for å utvide hjelpen i området. Det var mange triste skjebner her.

Dagen etter fikk jeg møte, gjennom Ragnhild, en person, godt kjent i Sør-Afrika gjennom tv og bøker for sin utrettelige hjelp til zuluene. Han er oppvokst blant zuluer i Simunye og driver et spennende zulu-opplevelses-sted, som jeg har besøkt flere ganger.

Over fire kopper kaffe ble vi enige om at vi skulle få bruke hans lokaler, en tidligere landhandel, som hans svenske mor drev i årevis, bruke hans hjelpere, og kontakter i vårt arbeid med å hjelpe barna i området. Barry Leach var en stor personlighet og vi fant hverandre umiddelbart. Ikke minst i at vi går våre egne veier i hjelpearbeid - ikke å jobbe etter fastsatte regler og statutter, men ved å bruke sunn fornuft til en hver tid.

 Eshowe Rotary har vært til stor hjelp. De er sterke støttespillere. Bygger haller og doer.  Sogndal Rotary har vært på besøk mens jeg har vært i Norge og de skal ta imot oss når vi kommer med Aurelia og kompani til Norge i juni.

VI PLANTER ET TRE – IGJEN Da jeg var her en av de første gangene, fikk jeg det ærefulle oppdraget å plante et tre. Dette er en symbolsk handling. Det treet døde. Tror hunder og mennesker tisset på det og glemte å vanne det. Til min 50-årsdag fikk jeg nå et NYTT tre. Av Ragnhild. Et av de digre trærne med flat krone, som kaster masse skygge. Nå er det 50 cm høyt. Om 5 år er det forhåpentlig svært.  Under det kan vi da sitte og løse verdensproblemer. Og se på fotballkamper.

Det var en fin seremoni. Med hundre unger tilstedet. Simon hadde laget et alt for stort hull, så vi brukte en del av tiden til å fylle igjen det. Han pleier å grave hull til utedoene våre, nemlig, så det var nytt å grave så lite. Nasjonalsangen ble sunget. Jeg blir alltid rørt av det. Men nå gråter jeg lett av norske mannskor med haugamle folk, så det var ikke uventet.

Jeg holdt en kort tale, hvor jeg sa at de ikke måtte tisse så mye på dette treet. Og så sang jeg en sang fra My fair lady. Noe de syntes var ustyrtelig morsomt. De holdt på å le seg i hjel. Jeg tok det som en kompliment. Til slutt var det småkakeutdeling. De hadde nok feilberegnet gartnerinteressen, for selv om Poppi har et hjerte av gull og diamanter greier hun ikke å mette 100 barn med 34 småkaker. Ingen ble sure, for det er sånn det pleier å være her.

ESHOWE KJEM TIL NOREG Vi har nå lagt opp en reiserute, som starter i Oslo, går via Fredrikstad, Vesterålen, Bergen, Sogndal, Vinstra, tilbake til Oslo, Kragerø og Afrika. I Kragerø blir den store innsamlingsaksjonen 23. juni. Vi prøver å få til et faddermøte med lysbilder i Oslo-området. Kanskje andre steder på reisen også. Vi skal legge ut opplegget vårt på hjemmesiden når alt er på plass.

FADDERE Det strømmer på med nye faddere og det er fabelaktig. Men det krever mer og mer arbeid. Både av de som driver her i Afrika og av oss i Norge. Flere og flere kommer på besøk i Eshowe. Registrering av innbetalinger, forandring av mailadresser og pakker som skal leveres og kjøpes. Men hver eneste ting gjør vi med glede. Selv om vi blir slitne.

Hver måned er det en haug av faddere som ikke betaler. Og NÅ har vi tatt for oss hver eneste fadder og skal sende ut brev der det ikke stemmer. For av og til HAR fadderne betalt, men det er ikke registrert i banken. Og tenk min følelse av å purre opp folk, som har betalt. Veldig ubehagelig. Men jeg er nødt til å gjøre det. På mine lister står det nå 72 som (kanskje) ikke har betalt siden november. Og det er mye penger.

Jeg lurer på hvor mange ganger jeg har nevnt ordet AVTALEGIRO MED KID-NUMMER. Dette er blitt en kasteball frem og tilbake med banken og dataselskapet som lager oppsettet. Her gjelder det bare å krysse fingrene. For det å registrere og avstemme innbetalinger manuelt hver måned er en stri tørn på søndagene. Takk til alle frivillige som kaster fritiden sin i do for barna i Afrika. Hold ut! Snart kommer kid-numrene!!! Det er vanskelig nok for fadderne å huske å betale hver måned egentlig! Håper mye av årsaken til betalingssvikten ligger der.

DINIZULU Jeg må ærlig innrømme at vi har slitt litt med Dinizulu. Vi har 45 barn her. Og dette er et barnehjem, som er bygget i hagen til Mamadondo. Ikke av oss. Vi overtok det etter en irsk prest. Det bor bare to barn her. Mamadondo har bestemt det. Det forundrer meg ikke om deler av Mamadondos familie bor i de andre sengene. Vi har også funnet høner som ruger der. Man må jo le litt også.

Resten av barna våre kommer og får mat her hver dag og matesker en gang i mnd. Men barna får ikke komme inn i huset. De må sitte utenfor. Vi hadde et møte nå der vi forlangte at hygienetiltakene måtte oppgraderes. Det må ryddes opp, vaskes og barna må få spise inne. Mamadondo forstår ikke helt dette. Hun har levd sånn i 60 år. Med søppel og høner overalt. Sammen med Rotary skal vi opprette et dagsenter, som ligger i nærheten av dette barnehjemmet. Vi kommer antagelig til å flytte matutdelingen dit. I mellomtiden får vi følge opp barnehjemmet tettere. 1. mai overtar vi fullstendig. Mamadondo må dessverre i sitt 63. år lære at søppeldynge ikke er en ”fin zulugreie”.

BERNHARD er en predikant som tvinger seg på oss. Han kommer uansett om vi vil eller ikke, med ustemt gitar og fett hår. Annenhver lørdag. Lirer av seg falske sanger på engelsk, snakker BARE om synd og helvete, skam og skyld. Egentlig er det barnas skyld, preker han, at mor og far dør, for barna har ikke bedt nok. Alt dette blir oversatt til zulu av en høyrøstet kvinne med fanatisk blikk.  Han har med seg en kilo sukker til hvert barn. Det må være eneste grunnen til at de blir sittende. Nå skal vi ta fra dem sukkeret.

Om jeg så selv skal kaste ham fysisk ut av hallen neste lørdag, så har jeg lovet meg selv at barna ikke skal få flere utspill fra ham. Det er som prekener i Norge fra svartedauens tid. De skal få helt andre prekener, som løfter dem opp og trøster dem, istedenfor å rive dem i filler.

HIV Vi har langt igjen med informasjon om Hiv og AIDS. Å få dem til å forstå viktigheten av kondombruk. Våre frivillige, som underviser barna, sier selv at de synes kondomer er pussig. De synes det er bedre å lære ungdommen ikke å ha sex. Dette er ikke lovende.

Min kjære venninne, Sue, legen, som også kommer til Norge, fortalte at en av kampanjene de hadde her i Sør Arika, var å dele ut gratis kondomer til all ungdom. Problemet var bare at de hadde stiftet fast kondomen til brosjyren, så den ble en slags ubrukelig når de allerede hadde hull. Men vi gir ikke opp!

DRAMATISKE GREIER Av og til kommer vi opp i situasjoner der jeg føler vi bestemmer over andre menneskers være eller ikke være. Stefar har fire barn boende.  Rett i nærheten av hallen vår. Moren til barna er død av aids. Faren vil ikke vite av dem. Og det vil sannelig ikke stefaren heller. Han slår dem og jager dem bort, så de må sove i skogen. Den mellomste gutten har arr etter slag. Den store søsteren kom igår for å klage sin nød til oss. Jeg tar med meg Sindy. Hun oversetter og forklarer. Jeg føler meg maktesløs. Hva kan man gjøre? Zulukultur og vår kultur er veldig forskjellig. Man må tre varsomt. Silvia og jeg drar til Sosialkontoret og spør om det er mulig å fjerne barna fra hjemmet. De sier ja. Så drar vi til Dinizulu og Mamadono. Hun åpner armene sine og sier de kan få komme og bo på kriserommet.  Jeg aner et skifte i holdningen her.

I mellomtiden har stefaren kommet til hallen og fortalt de frivillige at barna lyver. Det er de som rømmer unna. ”Tror dere mer på faren enn på barna?” spør jeg og blir fortvilet over denne unnvikende holdningen. De er redde. Faren har vært aggressiv. Han kan tape ære. Dette har vi lært alt om fra avisenes forsider i Norge.

Vi går til indunaen (underhøvdingen) og han forteller at faren har vært fengslet en gang tidligere p.g.a. vold mot barna. De frivillige tror nå på barna igjen.  Jeg blir aldri klok på folk som skifter mening hele tiden, men det gjelder mange her nede.

Indunaen skal snakke med stefaren og gi ham alternativet: gi slipp på barna eller å bli anmeldt for vold igjen. Silvia er redd for at stefaren vil hevne seg på oss. Vi er de eneste hvite i distriktet. Vi bestemmer å ta med oss en mann sammen med sosialkontoret når vi henter barna på skolen. Indunaen forsikrer om at saken er formelt riktig løst. Stefaren har valgt selv. Jeg tar med meg noen varme ulltepper til barnas siste natt i skogen. Gogo er senil og forstår ingen ting. Barna er redde og kalde. Hvordan vil det bli for dem å bo på Dinizulu? Det er en helt annen kultur der. Rural møter urban. To forskjellige verdener. Vi må også passe på at de kommer seg den lange veien til skolen i taxi.

Nå må vi ikke svikte verken Mamadondo eller barna. OBS - fortsettelse følger i neste nummer! 

STORBESØK Eshowe Rotary og vi hadde storbesøk av en av de andre klubbene. En av de rike klubbene. Zulufadder ble hyllet på det varmeste og Eshowe Rotary fikk høytidelig overrakt en trailer med. Nei ikke mat eller ulltepper. Heller ikke leker eller soyagrøt. Nei det var en trailer med hundre kjole-og-hvitt-antrekk, med tilhørende flosshatter. Jeg visste ikke helt om jeg skulle le eller gråte. Flere bilder ble laget inni hodet mitt av zulumenn med flosshatt og stivede skjortebryst. Hvor ofte trenger de galla-antrekk? Og hva har vært inni hodene til disse Rotary menneskene? Livet er fullt av overraskelser! Heldigvis.

Zuluklem fra Mari

Ps. Vi har en død rotte under skapet på kjøkkenet. Vi har alle vårt.