Sør-Afrika kaller (2006)

Føler at vi har vært her i 3 mnd allerede, men det er bare en uke! Men vi oppfattes som innfødte allerede.

Apekattene kaster stein på vinduene våre. Helt naturlig. Vi er fire jenter som bor alene. (Silvia, Julie, Silje og jeg) Så de må være hankjønn. (Stinius er forresten hankjønn. Han har lært noe afrikaans og å spille cricket på skolen. Han går med uniform som klør.) Vi har alle vårt. Julie er stukket av mygg og må ligge i myggnetting. Silvia er streng, men rettferdig. Det passer meg bra. Silje er som en honningkrukke på barna.

Den digre Toyotaen vi har kjøpt er utrolig. Den kan gå inn i jungelen og oppover trestammer. Det trenger vi ikke, men den kjører like godt over søledammer og søppelhauger. Det tester vi hver dag. Jeg klarer å kjøre på venstre side. Riktig nok skrur jeg på vindusviskeren hele tiden istedenfor blinklysene, men det er ikke så farlig.

Jeg har tvunget alle de norske jentene til å ta zulutimer tre ganger i uken. Vi må kunne snakke med bestemødrene og barna. Læreren er fantastisk. Han er hvit, 185 høy og lærer oss alle de grisete ordene vi absolutt IKKE MÅ huske!! Dessverre er det de som lagres best. I min hjerne i hvert fall. 

Nå kommer jeg til det viktigste. Barna. Vi hadde alle forventninger da vi dro hjemmefra. De er innfridd allerede. Det første møtet med de svarte frivillige var fysisk: De løp mot oss og kastet seg om halsen på oss mens forklærne flagret og klutene slang. Vi er redningen deres. Vi er håpet om en fremtid utenfor sultegrensen. Ungene stod blyge og blide utenfor hallen. Vi begynte å leke med dem. Lærte dem noen norske leker. 300 barn på linje. Siden har det vært minst hundre barn rundt oss hele tiden. De vil helst bli løftet på, kilt, snakket med, leiet. Alle sammen. Samtidig. Det blir lange rekker. ”Slå på ring” har en avart på zulu, viser det seg.

 Så brettet de norske opp ermene og begynte å skrelle poteter og male hus. Føler at vi har pøst ut det vi har av midler på å oppgradere den hullete, shabby (ikke chique) hallen, der mye av vårt arbeid skal forgå, der barna samles til lek, matuteling, sang, bønn. Kjøkkenet er utstyrt med nye kniver, baljer, håndklær.

Å ”skrelle” er et veldig vanskelig zuluord, men vi øver oss hver dag. Når barn på tre år kan si det, skal søren meg vi også kunne si det. Barna stod først og så på, så vrengte de alle klærne sine, og heiv seg over malerkostene. Uniformene deres er nå blå på innsiden. Veggene ble ikke perfekt malt, men det var viktig å ha barna med. Dessuten kan vi snike oss opp om natten og rette på det.

Jeg kjenner igjen mine egne gutters klær på barna her nede. Og må nok smile lykkelig for meg selv når jeg ser slalomdrakten til Aslak suse forbi midt i en fotbalkamp. På Mthokozisi. Jeg måtte også le litt, da jeg så min egen Peer Gynt- genser på en skjauer hos mat-grossisten i Eshowe. Han har neppe vært på Gålå. 

Fredrik og Håvard har vært helt enestående(alt for kjedelig uttrykk, egentlig) og har endevendt hele bygda og fått bygget en diger barnehage med lekestativ og sandkasse, grønnsakshage og utedo. Og et bestemorhjørne, der de endelig kan møtes og skravle mens de blir servert te og Mariekjeks.

Syv arbeidsledige zulumannfolk har jobbet i 12 timer sammen med gutane frå Fredrikstad hver dag. Fra å være slappe zulumenn, har de lokale lært at å lære et håndverk og å stå på til du stuper, faktisk er ok. (zuluene har et eget ord for late menn: ivila. Det er en grunn til det) Vi er disse østfold-karene en stor takk skyldig!! 

De fem frivillige kvinnene på kjøkkenet er nydelige, blide og jobber baken av seg. (Kanskje ikke hele baken – det er mye å ta av der) Vi tok dem med til et gatekjøkken, ti minutter unna. De hadde aldri vært så langt borte fra hjemmet sitt, de hadde aldri spist grillet kylling eller vært på restaurant. Hvis du hadde kastet dem opp på himmelen, hadde de blinket helt ned jorden av lykke.

Jeg så på dem der de stod i en tett liten klump, mellom glorete plakater og reklamer. De var ydmyke, overveldet og som klippet ut av et annet århundre. De fikk med seg hver sin doggy-bag, som ikke var til noen ”dog”, men til de 8 barna som ventet hjemme. 

Det er så vanvittig lett å gi disse menneskene store gleder. Det varmer så utrolig langt inn i kroppene våre å kunne gi. Så på en eller annen måte er jeg sammen med dem der oppe på stjernehimmelen. Disse kvinnene står opp klokken fem, lager mat til sin egen familie, får barna på skolen. De lager frokost og senere middag til ca 200 barn hver dag.

Den serveringen, oppvasken de tar for hånd og alt det vannet de bærer på hodet er en bryggesjauerjobb alene. For alle disse 10 timene får de 28 kroner dagen. Det er umulig ikke å gi dem mer penger. Overalt er det ting som trengs. Ting som må kjøpes. Redskap til grønnsakshage, kjøkkenskap, stiklinger, varme ulltepper (Herregud, jeg går med Vegard Ulvang-stilongs under buksen!) Uansett hvem som hadde vært her nede sammen med meg, ville han/hun ha sagt: vi MÅ KJØPE DET, OG DET OG DET!! De fortjener det! 

Derfor har jeg funnet ut at jeg skal ta bilder av det vi trenger penger til, og se om noen av dere kan kjøpe/ spleise på å kjøpe det til zuluene våre og så tar vi bilder når vi har fått ordnet det. Jeg føler ikke at det er frekt av meg å spørre dere om disse tingene, fordi jeg vet hvilken effekt det har på meg selv å virkelig se at hjelpen kommer frem. Og den unner jeg dere å oppleve. Dessuten er det 100% frivillig! 

Nationaltheatret samlet de inn 3070 kroner. Aldeles fabelaktig. Det skal vi gi til en zulugruppe bestående av dansere, utøvere, kulturformidlere. De skal komme og fortelle om zuluenes historie, om hverdagslivets tradisjoner. Iført leopardskinn og oksehud. Spyd og perler. Og dane sammen med barna. Jeg synes det er veldig viktig for barna å vite hvor de kommer fra, og få møte god kvalitet. Få noe litt utover mat og klær. Da jeg var ute og spaserte i sukker-åkeren, tilhørende gården der vi bor, kom en høy, flott, svart mann og spurte om jeg kunne selge ham en ku. Jeg ble kanskje litt perpleks, men la sammen to og to og fant ut at han trodde jeg var på ”Kona på gården ”( Den aller, aller dårligste rollen i Hakkebakkeskogen, bortsett fra Ugla. )

Og jeg husket min zuluhistorie: de må ha 11 kuer som medgift. Og jeg hadde rett. Han ville legge seg opp en liten formue og var kommet til 7. Vi har tatt masse bilder, som vi kommer til å legge ut på www.zulufadder.no . Ca 30 bilder ligger der allerede (under ”bilder”).

Vi kommer også til å ta fotos av barna og sende hjem til faddere (kanskje ikke alle 300) og legge ut blogger (det er jeg ikke helt sikker på hva er, men jeg er ikke i tvil om at det er viktig!!) Vi starter nå det store arbeidet det er å besøke alle hjemmene, sammen med en tolk, for å se med våre egne øyne hvordan barna våre her det. Vi må først møte høvdingen. Henne tar vi på tirsdag. Hun må spre nyheten ut til alle hjem og si at det snart vil komme fire gærne jenter” med fred”, som det sikkert ikke heter her. Overalt møter vi entusiasme og takknemlighet, glede og humor. Jeg forstår ikke at jeg måtte vente i 49 år med å reise ned hit.

Hilsen og klem fra zuluMari