Vips så var de borte

Fire Zuluer har nettopp forlatt Norge, med inntrykk de ikke trodde var mulig. De har sett alle hjørner av Norge; nord, sør, øst og vest.

Zuluene er borte! Vips! De var her så veldig i 21 innholdsrike dager!

Dager, vi som fulgte dem, aldri vil glemme.

(Før jeg starter på reisebrevet, skynder jeg meg å beklage at det kom en e-mail til mange, som bare skulle til noen få: til de som er nye faddere. Vårt datasystem er såpass følsomt, at et lite tastetrykkfeil får store konsekvenser. Zulufadder forøvrig er stabil!!)

Til gjengjeld fikk jeg mange mailer tilbake, så da vet jeg at folk er der ute! Ellers er det ofte stille!

Takk og velkommen til alle nye faddere! Det er i løpet av tre uker blitt 67 nye faddere!

Og innsamlet ca. 300.000 kroner. Så de som kanskje måtte tro at vi har brukt deres fadderpenger, kan bare slappe av. De er øremerket barna.

Godmorgen Norge er vårt beste medium. På en time fikk vi 20 nye faddere. Aurelia og Lily gjorde strålende innsats. Til og med folk i TV2 redaksjonen måtte gråte litt da.

Det har vært mye hyggeligere å markedsføre Zulufadder på denne måten enn å sette inn annonser. Foredrag og redaksjonelt stoff i aviser rundt om i Norge har gjort susen. En annerledes start på sommerferien har jeg hatt. Kan ikke kalle det noe hvilehjem.

Allerede på flyplassen kom zuluenes første utfordring: Å gå fort nok til neste ”gate”. Alle flyavganger hadde knapp margin. Rulletrappen ble en stor hindring for Popi. Hun tok ikke den på Steen og Strøm da hun var liten. Etter hvert gikk alt greiere.

Da vi kjørte gjennom vår 54. tunnel i Sogn, syntes hun det var helt naturlig. Ordet tunnel finnes ikke på zulu. ”Tube gjennom fjellet” var ordet som kom nærmest. De slipper i hvert fall å lære at det skrives tunnel og ikke tunell.

Å ha med disse menneskene på tur har vært en stor opplevelse for oss alle. Som å ha med barn, med følelsene utenpå huden. Uten filter.

”Når skal vi våkne opp fra denne drømmen”, sa Aurelia med jevne mellomrom.

I perioder bodde vi alle hjemme hos meg. Det var heller ikke kjedelig. Heldigvis har jeg et stort hus, men jeg stod opp hver dag kl. 5.30, for da startet dagen for dem. Popi med å vaske hele huset, luke i hagen. Neste år får jeg kjøpe nye lupiner. Hun likte ikke dem.

De andre dusjet. I timevis. Men det er klart når man skal ta igjen 50 år uten dusj, må man holde på en stund.

Tanken slo meg at hvordan skulle det bli å komme tilbake til hverdagen i Afrika, til kubæsj-husene og der ukens store glede kan være en ekstra halvkilo med poteter? Vi snakket mye om dette. At det var viktig å ta med seg inspirasjon og gode minner, fortelle og inspirere barna våre der nede. Istedenfor å bli deprimert over forholdene der nede.

Overalt ble det holdt takketaler og sunget sanger av våre stolte, flotte mennesker. De så også hvor hardt vi jobber i Norge for å videreutvikle Zulufadder. Glad for at de ikke tror at vi tenker på dem bare av og til.

Pressen møtte oss i alle distrikter. Popi måtte klemme på absolutt enhver fotograf og journalist. I grunnen på alle: bakere, traktorførere, billetører, turister. På Gålå hjalp hun en gjeter med kyrne klokken 5 om morgenen.

Høvdingen så en dobbeltside i GudbrandsdølenDagningen og var fortvilet over hvor mange doble haker og mager hun hadde. ”Jeg må begynne å trene i neste uke!” skrek hun. Jeg fortalte henne at dette var den setningen som ble mest brukt av norske kvinner. Vi har mange fellestrekk.

Do-re-mi barnehage i Fredrikstad er tungt inne i organisasjonen vår. Vi var der og observerte barna, overvar en flott kirkekonsert (alle zuluer med våte klær, for den dagen badet de med dem på. Se under).

80 barn opptrådte med sang, dans og fioliner. Hele konsertens inntekt gikk til oss. (Takk også til Barratt-Dues institutt for det.)

Men jeg tenkte der jeg satt at vi tar som en selvfølge at barna våre kan få dyrke talentene sine, de får undervisning og muligheter et barn i uMlalazi aldri vil få!

Skal forresten ikke glemme å nevne Barnkunstmuseet i Oslo, som åpnet en utstilling med tegninger laget av de foreldreløse barna våre. De henger der til jul.

Etter mat kommer utdannelse og kultur. Og sport. (Motto i zulufadder.)

Hvis alt går som det skal, får noen av barna våre komme til Sogndal og opptre!!! En ungdomsskole i samme område har også samlet inn penger til fotballbane og nettball-bane til våre barn. Enormt takknemlig for det!

Hele Norge har stått på hodet for våre venner med afrikansk etnisk avstamning, som det korrekt heter nå. De er blitt bespist, besovet, beskyttet og beunderholdt.

Vi har syklet tandemsykler på Kosterøyene, badet med klærne på der, blitt massert gratis med aroma på Dragonfly, vi har tatt Fløybanen i Bergen. I Akvariet der så afrikanerne kino for første gang i sitt liv. De startet med en 3d-film med ville dyr. Det kan jo til og med skremme oss som har sett Ringenes herre 2, så det er ikke rart de skrek der bak pappbrillene sine da slangene attakkerte oss.

Vi har holdt fem foredrag med lysbilder. I Sogndal fikk vi møte ordføreren og kommunen, som ga oss store forhåpninger om et nært samarbeid! Jippy!!

Huldra i fossen ved Flåmsbanen var fascinerende. Jeg ville ikke avsløre for dem at det var dansere med våtdrakter, som hadde singback. At campingvognen deres stod bak en stein.

Like lite som man forteller barnet sitt at greven i ”Reisen til Julestjernen” bare er en dukke når han faller i gryten.

På Sognefjellet fikk vi bo på en flott fjellgård, Østerbø. Med skumle utstoppede dyr. På Elvesæter ved Lom, turte ikke Lily å bo alene, for det var så mange skumle tegninger av troll på veggen. Vi kjempet med zuluene i deres andre store krig. Den første var mot engelskmennene i 1879 med spyd. Denne stod i 2007 i Sogn med snøballer. Tror det ble uavgjort.

Zuluene fikk smakt det meste av norsk mat. Her deler Rev. Zulu og Aurelia en tørrfisk med lokale faddere i Vesterålen. Klokka er midt på natta.

Norge er verdens vakreste land! Jeg var veldig stolt over å få vise dem Norge. Jeg hadde mast mye om å ta med varme klær og regntøy. Men ikke én dag med skikkelig ruskevær hadde vi! Ikke engang i Vesterålen, i Silvias hjem. Hurtigruten og midnattsolen var store høydepunkt. Selv jeg ble svimmel av den! Jeg har et morsomt minne der zuluene danser inntullet i skjerf på bryggen i Vesterålen. Mens Popi klemmer fiskerne.

Stolheisen på Gålå var også vanvittig flott. Afrikanske gledessanger gjør seg i den.

Det skal jeg fortsette med til sommeren, når jeg skal opptre der. Per Gynt fikk de sett på Akershus, senere Per Gynts gård, Hågå. Tror de synes det var rart å se meg danse magedans og hoppe skrikende rundt i tåspissko og hengepupper på en scene. Popi lurte på om det var dette som var jobben min. Jeg opptrer kanskje litt annerledes i Afrika.

Popi fikk forresten ny jobb. En av våre faddere er ballettdanser og trengte heklete beskyttere til tåspisskoene. Popi skal nå bli hoffleverandør av dette til hele corps-de-ballet på Den Norske Opera. Sånn kan hun kjøpe flere murstein til å bygge ut huset sitt. Fint med handelsavtaler på tvers av kontinenter. Vin, kaffe og tåspisskobeskyttere er det vi får fra Afrika for eksempel.

Grunnen til at vi overhodet kunne få zuluene oppover, var Wikstrøm-reisers store auksjon til inntekt for Zulufadder. Først i Oslo, så på verdens lekreste spa, Quality Spa i Kragerø.

Problemet er at zuluene tror vi alle har det sånn som dette hele tiden. Jeg forklarte dem grundig, der de satt inntullet i badekåper ved boblebadet, at dette er ikke hverdagskost for nordmenn. Vi har alle opplevd på disse tre ukene kanskje mer enn en gjennomsnittsnordmann opplever gjennom ti år.

Ragnar Wikstrøms innsamling ga oss nesten 180.000. Hvordan kan jeg få takket nok!!! Vi har mange planer, som jeg skal komme tilbake til i neste brev.

Bilder og avisutklipp skal legges ut på siden vår. Silvia må bare greie å komme tilbake til Afrika og samle inn bilder fra oss alle!

Da afrikanerne skulle reise hjem igjen stod de i entreen min med fem digre bæreposer, ti kolli og 63 kilo overvekt. Enda jeg hadde forklart dem at det bare var ett kollo hver og ingen overvekt.

Jeg forstod at det er langt fra ruraldistriktet i Afrika til internasjonale flyselskapers strikte regler. Popi sa: ”Men jeg har jo fått alle disse fine tingene i Norge! Han må forstå at jeg må ha med alt dette hjem!”

Det verste (beste) var at det gikk! Jeg sa. ”Vi prøver!” Og heldigvis møtte vi en suverent hyggelig SAS-ansatt, som lot dem få ta med seg lusekofter, dukker, babyklær, legoklosser og hekletøy til barna som ikke har noen ting.

Jeg skrev først her: ”Vips, var de borte!” Men de blir ikke borte. Alle vi som møtte dem, vi som lever med problemene deres hver dag, som prøver å gjøre livene deres lettere, har dem med oss i tankene. Dette får oss til å tenke på en helt annen måte. Vi blir lykkeligere. Bare lykkeligere.

God sommer til alle faddere!

Klem fra Mari