Zulusommer

Det skulle det vært hos oss nå. Men her sitter vi nå i 16 grader.

Og i Sør-Afrika, hos barna våre, er det faktisk Zuluvinter nå. Det er kaldt der nå. Vi har startet innsamling av pledd fra forskjellige instanser. Kirker og radiostasjoner. For ALLE vet at det som blir gitt til Zulufadder, kommer frem. Det er så befriende å vite at det ikke finnes noen form for utnytting eller korrupsjon i vår organisasjon. Det er fordi vi er så få i administrasjonen at vi har full kontroll. 

Silvia har stålkontroll. Vi har også fått en sekretær, Nicki. Silvias mann, Nick, er revisor og også han er med i det daglige arbeidet i Zulufadder, som bare vokser og vokser i omfang. Og økonomien er stabil. Fadderne gjør oss bærekraftige og eksterne sponsorer gjør at vi bykser fremover! Hurra! 

GRATTON

Det er verken første eller siste gang vi nevner navnet GRATTON, skolen der muligheten for å få en skikkelig utdannelse ligger. Vi har 16 barn der, 16 flinke barn. Og nå er vi på jakt etter sponsorer til klasserom! For jo flere klasserom vi får, jo flere små zulufadderbarn kan vi ta inn på skolen. På sikt skal dette blir nesten selvfinansierende, fordi de eksterne elevene blir så mange at det går mer en rundt! Målet er 400 elever og videregående skole. Langt fram! 

Vi hadde et internat, som glapp ut av hendene våre. Naboene ville rett og slett ikke ha barna våre der. De mente at det ville ta ned verdien på deres eiendommer om det bodde sorte barn der. Vi ser opp og frem og er glade for å slippe slike naboer. Vi bygger heller et internat av moduler inne på selve Gratton. Heldigvis tapte vi ikke så mange penger på dette mislykkede kjøpet. 

PÅSKETUR

Jeg var en uke blant barna våre i påsken. Det er alltid en like stor opplevelse. Denne gangen var vi fire stykker fra Norge. Som vanlig var de besøkende Afrika- og Zulufrelste da de dro derfra. 

Vi besøkte blant annet en familie på 21 stykker i uMhlatuzane, som da vi dro igjen,  stod og vinket i nye gensere fra Reiseradioen og K-bank. Sjokkerte tok de imot ris og kyllinger. Bestemor, som hadde gjennomsiktig helsetrøye og push-up (den vanlige hyssingen de heiser opp brystene med og knyter rundt halsen) la den rosa luxsåpen nedi helsetrøyen og sov sikkert med den om natten, så ingen skulle stjele den. 

Langfredag var langkirkefredag også. Da hadde alle tryllet frem de nystrøkne, hvite skjortene sine. Hvordan er det mulig? Omo og mangletre?  Vi fire stod der i kirken en times tid og prøvde å følge bevegelsene og halleluja-tilropene. Vi ble alle tatt frem og fikk smykker. Ærefult, men LITT vanskelig. 

Dagen før hadde vi lært ungdommen aerobic og yoga inni den samme kirken. De tar ting usedvanlig fort. Og til og med prestens kone på 55 år lå i spagaten rundt alteret. Med andre ord et flerbrukshus. 

Halve rytmeinstrumentavdelingen i musikkbutikken i Oslo var kjøpt inn, så de fikk bruke tamburiner, kastanjetter og maraccas til dansene, sangene og messene sine. De er LITT annerledes enn vanlig høymesse her i landet. Skulle gjerne sett menigheten i Frogner Kirke danse rundt med rytmeinstrumenter hver gang orgelet satte inn. 

Jeg introduserte forskjellige typer musikk for dem. Alt fra Bach til Kvarts (folkemusikk). De syntes det var veldig rart. Men fint. 

HVERDAG

Vi støter ofte på uvante situasjoner. En jente hadde skrekkelige magesmerter og skulle fraktes i ambulanse til Durban for eventuell operasjon. Men moren nektet før de hadde ofret en geit til forfedrene. Siden det stod om tid her, så var gode råd dyre, så vi tilkalte presten, som kom med Bibelen og sa at det gikk greit likevel. Det viste seg til slutt at jenta ikke trengte operasjon, men en tur på toalettet… for der hadde hun ikke vært på 3 uker. 

Det er mye vi har å forholde oss til. Vi har dessverre hatt to selvmord. Det var to tenåringsgutter i forskjellige distrikter. Veldig trist. De hadde ingen pårørende. Vi skal prøve å satse mer på ungdom også nå.  Organisere dem. Gi dem positivitet, tilbud og samhold. 

ZULUANE KJEM TIL NOREG

For et par uker siden kom den første av seks ansatte (Zuluer) til Norge for å få opplæring. Det er selvfølgelig også en bonus for disse seks, som har arbeidet jevnt og trofast for oss i over fem år. De andre frem kommer i neste uke.

Først og fremst har vi lagt opp et program for dem med undervisning og observasjon, samtaler og erfaring. De skal lære om kosthold, trening, data, førstehjelp, besøke flere barnehager, snakke med psykologer, fysioterapeuter, leger. Og bo hjemme hos meg. Forrige gang jeg hadde Zuluer boende, så begynte de å dusje og støvsuge kl 3 om morgenen. De ble elleville av vann og støvsuger og de klarte bare å sove to timer pga lyset. Nå har jeg fått tak i sovemasker. 

SIYABONGA betyr TAKK på Zulu

Siyabonga, 26-åringen, som har best utdannelse av våre feltarbeidere, har nå vært igjennom nesten 3 uker i Norge. Først 10 dager i Sogndal, der vi har svært god kontakt med både kommunen, Rotary og skolene. Årsaken til nettopp Sogndal, er den første, norske misjonæren som kom fra Sogndal til Eshowe. (Han kom nok i vadmelsfrakk på et esel i 35 grader.)

Kontakten mellom disse byene var allerede opprettet da vi kom inn i bildet. Et pussig sammentreff. Siden den gang har vi mottatt mye hjelp fra Sogndal.

Deretter kom han til Oslo i en uke. Her ble det alt fra yoga til Tusenfryd. Han ble kjørt hardt. Her kaster vi ikke bort tiden! Hvert sekund er verdifullt. Han elsker alt han ser og lærer.

Før han dro fra dalen sin, kom mange hjem til ham og spurte om han ikke kunne” ta med seg penger eller klær til dem fra de rike menneskene i Norge, som hjelper så mange”. 

Da sa Siyabonga (hvis navn betyr TAKK), at ”penger er noe flyktig, som blir borte med en gang du har kjøpt noe. Mens informasjon og erfaring er noe som aldri blir borte. Dessuten kan du dele det med uendelig mange mennesker for evig tid”.

Om dette er noe han har suget av eget bryst eller lært av andre, vet jeg ikke. Jeg bare vet at vi har rett mann på rett plass. 

Han får ikke lov til å treffe kvinnen han elsker før han gifter seg. Dette kan han først gjøre når han har spart til 25 kyr. Det kan ta sin tid!! Han er ved friskt mot, men jeg frykter at han blir 64 før han kan smies i hymens lenker og ikke minst lage barn. Da er vel bruden 64 også. Det er hardt å være rollemodell. Men vi kan ikke begynne å gi ham penger til kyrne. Han er flink til å spare. Det er han nesten alene om. Zuluer har en tendens til å bruke opp pengene samme dag som de får lønning. Dette er også noe han må lære ungdom. 

Takk til alle faddere, som utrettelig betaler og til dere som sender gaver, klær, brev. Det settes stor pris på! De som ikke får fra faddere, får av oss. Så ikke vær redde for det! 

Nå er alle feltarbeidere flinke til å ta bilder av barna med gaver. Før var det mye vanskeligere å få fart på det. Nå kan vi sende bilde og takk tilbake til fadder fortere enn noen gang. Selv om Afrikatid er et helt EGET TEMA! 

Vi prøver å finne på flere gaver som fadderne kan kjøpe på nettsidene våre, men det dere ikke tenker på, er at dette er de ENESTE gangene de får ekstra mat eller tøy, så de blir ikke sure for at de fikk DET SAMME I FJOR! Det de fikk i fjor har de enten vokst fra, slitt ut eller spist opp. 

Vi prøver hele tiden å finne på zuluproduserte ting, som kan selges og gi inntekt til dem og til oss. Akkurat nå lager kvinnene brystkreftnåler i rosa perler.  Til Island. 50.000 stykker. De kommer til å hate rosa, disse damene, men desto gladere for pengene de tjener! 

Hva bloggen i Afrika angår, så er det ofte det samme som skjer, så da synes ikke Silvia at det er nødvendig å skrive noe. Dessuten føles det nesten bestandig som at noe annet er viktigere. 

I familiene skjer det mye. Folk fødes og dør, de får nye mødre, nye halvsøsken, mor flytter, bestemor dør. Onkel kommer og vil ha maten og onkelens forrige kones barn vil bo der. 

Barna må bare følge med på flyttelasset. Enten de vil eller ei. Da kan vi ikke fortsette å hjelpe dem, dessverre, hvis de flytter ut av området. Men stort sett er det en stabil masse. Fadderne også. Heldigvis. 

Silvia og Nick har vært borte i nesten en måned uten at de store krisene er skjedd. Og dette lover bra. Før kunne ikke Silvia være borte i mer enn en halv dag før folk ringte febrilsk. Nå kjenner de lokale rutinene. De tør å ta ansvar og behøver ikke å ringe for å spørre om de kan få lov til å kjøpe en spiker. 

Hjulene går rundt, i Afrika, som i Norge. Om tretti år, vil vi forhåpentlig se tilbake og tenke at VI, akkurat du og jeg, var med på å gjøre livet LITT bedre for Zuluene. At de har det MYE bedre enn de hadde det i går. 

Så tusen takk til deg! Og god sommer!

Hilsen Mari