Aurelias historie

Aurelia stod der plutselig utenfor sitt enkle hus. Frodig, sterk, generøs, alvorlig, humoristisk, intelligent. Hun er en slags krysning av Mor Godhjerta og Nelson Mandela.

På svært godt engelsk fortalte hun hvordan alt dette startet. Akkurat som i Norge, vil det i enhver bygd være en person man stoler mer på enn andre. Aurelia er denne personen i sitt område. Hun er en pensjonert sykepleier, og det er enkelt å forstå hvorfor hun valgte dette yrket. Hun er så omsorgsfull og myndig som den sykepleieren du ønsker skal stå ved sengen din når du er syk og redd.

Som du sikkert vet, er det mange HIV-smittede i Sør-Afrika. Foreldre dør fra barna sine, de er fortvilet og vet ikke hva de skal gjøre. Sånn startet det: en nabo tok med seg de plutselig foreldreløse barna til Aurelia. Hun tok vare på dem og ga dem et fosterhjem, enten hos en slektning eller en nabo. Etter at disse første barna kom har det blitt mange, veldig mange, som hun har hjulpet. Hver lørdag laget hun en kjempestor gryte med mat til 350 barn, av midler hun hadde tigget til seg fra forskjellige steder.

Det er blandt annet barna i Aurelias distrikt vi hjelper. Hun var det beste som hadde hendt dem den gangen i 2004. Etter at også Zulufadder kom inn i barnas liv, har de fått mat hver dag, en stor mateske med nok mat til en måned, skolegang og skoleuniform. Sammen med Aurelia og våre lokale frivillige plukker vi ut de barna som har det verst. Det er blitt mange barn etter hvert. Det aller beste, synes Aurelia, er at håpet, selvtilliten og latteren er kommet tilbake til landsbyen hennes. Det er beviset for at det vi driver sammen er riktig.