Minnegaver

En gave som lever videre

Jeg har fylt mange flere år enn det som er midt i livet. Jeg blir jo aldri godt over 100 ÅR! Da slo det meg plutselig: «Hjelp, jeg bør kanskje skrive et testament!»

Ikke det at jeg tror døden vinker allerede, men den kan jo komme brått på! Derfor tenkte jeg, hva med en gave i testamentet: «Barna mine kommer ikke til å lide noen nød, men hva med barna i Zulufadder!?»

Det er jo bare JEG, sammen med Silvia og Nick, som driver prosjektet!  Og de aller fleste fadderne er norske. Hva skal skje med zulubarna, med skolen, med alle håpene om en bra fremtid for dem? Der og da bestemte jeg meg for at Zulufadder må med i testamentet! Jeg burde jo ha gjort det for lenge siden, men bedre sent enn aldri!

Samtidig tenkte jeg: "Tenk om FLERE også kan tenke sånn, at når faddere skriver et testament, så kan en sum doneres til oss?" Kanskje en grusom og frekk tanke! Eller kanskje IKKE? At de trofaste fadderne våre, som har fulgt oss så tett i mange år OGSÅ vil bli GLADE for å kunne gi en sum, liten eller stor, fordi de vet at det kan gi zulubarn en mulighet til et FLOTT liv; med en god utdannelse og en fin jobb, takket være nettopp OSS!

Bare en strøtanke, fra meg til deg❤️

Hilsen Mari Maur