Vil du bli fadder?

Alt startet da jeg var på safari i Sør-Afrika i desember i 2004. Der ble jeg kjent med Toby Selander (en svensk fotografjournalist) og Ragnhild Button (norsk reiseleder). På vei til safarien spurte Toby om vi hadde lyst til å se skyggesiden av Sør-Afrika: Å møte noen foreldreløse barn av HIV-smittede foreldre. Vi møtte ca. 30 søte, åpne, blide og forventningsfulle barn. Noen er selv smittet uten å vite det.

Jeg møtte også Aurelia, en pensjonert sykepleier og ildsjel, som hver lørdag kokte suppe til 350 barn sammen med en håndfull lokale frivillige. Der og da bestemte jeg meg for å gjøre noe, og jeg fikk med meg Ragnhild. Kunne Aurelia med 350 kroner måneden i pensjon, så kunne jaggu meg vi også!

Barn dør av aids i køen på sykehusene her.  Jeg fikk høre en historie om hvordan flere naboer måtte bytte på den ene lyspæren de har for å stelle seg for kvelden. Jeg må nesten le litt også, for det er så vanvittig. Resten av kvelden sitter de i stummende mørke. Og dette gjelder ikke bare denne ene familien.

Barn får ikke gå på skolen fordi de ikke har den idiotiske uniformen eller ikke har råd til å bli registrert og betale skolepenger. Her snakker vi om 150 kroner. Det som er gledelig midt oppi dette, er at det faktisk nytter å hjelpe dem! I februar 2005 opprettet vi Zulufadder, en privat fadderorganisasjon som startet med mine venner og bekjente. Nå har faddere fra hele verden. Det er helt fantastisk! For to hundre kroner i måneden kan hver og en av oss utrette mirakler! For de fleste av oss vil ikke to hundre kroner måneden bety så mye. Jeg merker det ikke på min økonomi. Det er litt mindre enn en Peppes pizza levert på døren, uten filmdeal.

Til å begynne med dro Ragnhild fra Durban til Eshowe titt og ofte for å ta bilder av barna som hadde det verst. Hun skrev deres historie og sendte informasjonen til meg, og jeg sendte den videre til fadderne. Nå har organisasjonen vokst seg mye, mye større. Zulufadder har et eget kontor i Eshowe. Silvia, min gode venn og tidligere webdesigner, har flyttet fra Norge til Sør-Afrika, og attpå til giftet seg der nede. Hun driver Zulufadder fra dag til dag, sammen med seksten lokale ansatte. Vi har i tillegg en jevn strøm av frivillige fra Norge, studenter fra England og andre som kommer på besøk for å hjelpe til. Dette er et puslespill med 3500 brikker, altså ikke noe for amatører!

Vi er registrert som en frivillig organisasjon (NGO) både her i Norge og i Sør-Afrika. Selv prøver jeg å ta meg av kontakten med norske faddere, administrasjon og å samle inn penger. Det er tidkrevende, men en stor glede, og jeg vet at det gir en enorm glede for alle som hjelper å vite at man gir et barn et totalt forandret liv.

Forskjellen på Zulufadder og andre, store organisasjoner, er at vi er så små at vi fortsatt kan jobbe frivillig alle sammen. Det er dette brennende ønske om å hjelpe de som trenger det som driver oss. Jeg har aldri syntes det har vært spesielt artig å betale lønn eller flybillett til en som jobber i en frivillig organisasjon. Nå er jeg selv administrasjonen, og jeg vet at pengene kommer rett til barnet. Med jevne mellomrom får jeg selv også gi mat og gaver direkte til barna hjemme hos dem.

Har du også mulighet til å bli fadder? Jeg lover deg en glede ulik all annen. Vi er blitt en stor familie allerede, vi faddere, som har samme mål.

Det er fortsatt barn som venter på hjelp. De håper og ber om at de blir den neste. Kan det bli du som får den gleden av å hjelpe ham/henne?

Hilsen Mari Maurstad - Zulufadder